Pengene som ikke kostet noe

Prinsippet kan enkelt oppsummeres slik:
Hvis fylket betaler, er det gratis for kommunen. (Todalsfjordprosjektet)
Hvis staten betaler, er det gratis for fylket. (Møreaksen)
Hvis trafikantene betaler, er det gratis for staten. (Bompenger)
Problemet er bare at det ikke finnes noe slikt som gratispenger. Kostnader må alltid betales av noen.
I tilfellet med store samferdselsprosjekter, er vi mange som må ta regningen: Innbyggerne, klimaet, naturen og fremtidige generasjoner.
For innbyggerne sendes kostnadene for ulike prosjekter typisk i ring, slik som beskrevet over.
De største kostnadene sendes imidlertid videre. Dette er kostnader som per i dag ikke regnes med når et prosjekt planlegges og vedtas: Biologisk mangfold som går tapt. Myr som bygges ned. Katastrofale klimaendringer som følge av at vi bruker naturen som en gigantisk søppelbøtte for CO2. Tapet av en levelig og trygg verden for barna våre og deres barn.
Hvorfor regnes ikke disse kostnadene med? Fordi å prissette dem riktig ville bli så dyrt at vi måtte legge om hele økonomien. Og det ville gjort at politikerne måtte risikere å gjøre seg upopulære, noe som igjen kunne bety at de ikke ville bli gjenvalgt.
Slik kan man si at myten om gratispenger i bunn og grunn handler om en form for politisk gjenvalgsøkonomi: Politikerne resirkuleres — ikke ressursene.
Så i stedet for å ta de samlede kostnadene med i betraktning nå, blir regningen til slutt uoverkommelig stor. Men den er det noen andre som må ta.
(Illustrasjonen til dette innlegget viser den tenkte kryssingebav Romsdalsfjorden, red. merk)