Synspunkt
EØS – 25 år med stabilitet
EØS-avtalen fyller 25 år. Det har vært 25 gode år. Avtalen har bidratt til jobber og stabilitet i norsk økonomi og politikk. Den har ikke minst bidratt til arbeidsplasser i distrikts-Norge og er særdeles viktig for Møre og Romsdal skriver Torill Ytreberg, regiondirektør NHO Møre og Romsdal
31.01.2019
En rapport som analysebyrået Menon har laget for NHO, viser at eksportvirksomheten i Møre og Romsdal genererer 45 000 arbeidsplasser. Ca. 22 000 av arbeidsplassene er direkte i eksportbedriftene, mens resten er hos underleverandører. Ingen andre fylker eksporterer mer pr. ansatt enn i Møre og Romsdal. Det skal vi være stolte av, men også oppmerksomme på. For det betyr at usikkerhet og endringer vil slå ekstra hardt her i fylket.
EØS-avtalen er dessverre under press, og det er derfor helt avgjørende at vi støtter opp den. For EØS-avtalen utgjør den trygge rammen for vår gode velstandsutvikling og legger grunnlaget for mange tusen arbeidsplasser.
Når nesten 80 prosent av vår eksport går til EU, har markedsadgangen vært helt vesentlig. Vi har sluppet å bli utsatt for antidumpingtiltak og urettferdig konkurranse. Ingen EU-land kan diskriminere varer eller tjenester fra Norge. Like regler gir like muligheter. Vi har fått forutsigbarhet, noe som er svært viktig for næringslivet.
Det er lett å ta alt dette for gitt. Det er kanskje derfor flere tar til orde for å si opp avtalen. Eller reforhandle den. La oss derfor minne oss selv om utgangspunktet. Europa var på 1980-tallet preget av stagnasjon. Mens vi i dag er bekymret for konkurransen fra Kina, var det USA og Japan som den gang vekket europeerne. De skjønte at Europa måtte samle seg for å ha en sjanse i globaliseringen. På den tiden var det fremdeles fysiske grenser mellom landene med lange køer for grensekontroll. Det var forskjellige lover og regler i hvert land. Proteksjonismen var utbredt, særlig gjennom utstrakt bruk av regler og standarder.
Slik proteksjonisme er som å pisse i buksa for å holde seg varm om vinteren. Det skjønte selv den franske sosialisten Jacques Delors. Som Kommisjonens president ble han den store reformatoren. I tett samarbeid med Thatcher utviklet de en omfattende plan for å etablere et reelt indre marked. Kanskje er det en skjebnens ironi at de britiske konservative i dag er i ferd med å forlate nettopp det indre marked som de selv var med på å skape.
De fire frihetene er bærebjelken: Fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Disse henger tett sammen. For å handle varer må man ha sømløse betalingssystemer på tvers av landegrensene. Tjenester følger ofte varene. Det var essensielt å sørge for at folk kunne bo og jobbe der de ville og der det var jobber.
Det var ekstremt krevende å få landene til å gi opp sine egne fordeler og egne regler. Delors spilte på lag med datidens toppolitikere og laget en konkret liste over regler som måtte endres innen 1992. Det lyktes, ikke minst fordi EU innførte flertallsbeslutninger i rådet for saker som gjaldt det indre marked. Det betydde at noen få land ikke lenger kunne blokkere utviklingen. Men det er også derfor det er så vanskelig å få unntak. For alle vil gjerne ha unntak for sine kjepphester. Og hvis alle får unntak, smuldrer det indre marked opp. Det merker britene nå når de vil forlate EU, men beholde alle fordelene. Og det vil Norge merke dersom vi benytter oss av reservasjonsretten eller skulle prøve å reforhandle EØS-avtalen.
Da Norge og de andre EFTA-landene skjønte at et indre marked faktisk var i ferd med å bli realisert, ble det viktig å ikke bli stående på utsiden. Gro Harlem Brundtland og Jacques Delors klekket ut planen om en EØS-avtale som innebar deltagelse i det indre marked. Så falt Berlin-muren. De nøytrale landene kunne søke medlemskap i EU. For dem ble EØS dermed et springbrett på veien. For Norge ble avtalen et nasjonalt kompromiss. Nei-siden vant kampen mot medlemskap, og ja-siden kunne leve med en EØS-avtale.
Etter den kalde krigens slutt fikk EU en enda viktigere politisk rolle. EU bidro til at de tidligere kommuniststyrte sentraleuropeiske landene valgte demokrati og markedsøkonomi. EU stilte tydelige krav til økonomiske og politiske reformer for at landene skulle kunne bli medlemmer. Utfordringene var enorme, og EU har bidratt med milliarder av euro for å bygge opp landene og deres infrastruktur. EUs stabiliserende og fredsbevarende rolle kan ikke overvurderes, og EØS gjør Norge til en medspiller.
Men nå ser vi mørke skyer ute i horisonten. Vi ser ekstremistiske strømninger, migrasjon og økt nasjonalisme. Hele det globale systemet er i spill. Vi har en Putin som annekterte Krim, en Trump som heier på brexit og starter handelskriger, samt et mektigere Kina. Det er EU som står tilbake som forsvarer av demokrati og markedsøkonomi på den globale arena. EØS handler selvsagt om markedsadgang. Men det handler også om så mye mer. Det er vår plass i det vestlige systemet, det er vår sikkerhet og våre verdier. Dette er ikke tiden for å spille hasard med vår viktigste avtale. Vi er europeere og vi må hegne om EØS-avtalen.
EØS-avtalen er dessverre under press, og det er derfor helt avgjørende at vi støtter opp den. For EØS-avtalen utgjør den trygge rammen for vår gode velstandsutvikling og legger grunnlaget for mange tusen arbeidsplasser.
Når nesten 80 prosent av vår eksport går til EU, har markedsadgangen vært helt vesentlig. Vi har sluppet å bli utsatt for antidumpingtiltak og urettferdig konkurranse. Ingen EU-land kan diskriminere varer eller tjenester fra Norge. Like regler gir like muligheter. Vi har fått forutsigbarhet, noe som er svært viktig for næringslivet.
Det er lett å ta alt dette for gitt. Det er kanskje derfor flere tar til orde for å si opp avtalen. Eller reforhandle den. La oss derfor minne oss selv om utgangspunktet. Europa var på 1980-tallet preget av stagnasjon. Mens vi i dag er bekymret for konkurransen fra Kina, var det USA og Japan som den gang vekket europeerne. De skjønte at Europa måtte samle seg for å ha en sjanse i globaliseringen. På den tiden var det fremdeles fysiske grenser mellom landene med lange køer for grensekontroll. Det var forskjellige lover og regler i hvert land. Proteksjonismen var utbredt, særlig gjennom utstrakt bruk av regler og standarder.
Slik proteksjonisme er som å pisse i buksa for å holde seg varm om vinteren. Det skjønte selv den franske sosialisten Jacques Delors. Som Kommisjonens president ble han den store reformatoren. I tett samarbeid med Thatcher utviklet de en omfattende plan for å etablere et reelt indre marked. Kanskje er det en skjebnens ironi at de britiske konservative i dag er i ferd med å forlate nettopp det indre marked som de selv var med på å skape.
De fire frihetene er bærebjelken: Fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Disse henger tett sammen. For å handle varer må man ha sømløse betalingssystemer på tvers av landegrensene. Tjenester følger ofte varene. Det var essensielt å sørge for at folk kunne bo og jobbe der de ville og der det var jobber.
Det var ekstremt krevende å få landene til å gi opp sine egne fordeler og egne regler. Delors spilte på lag med datidens toppolitikere og laget en konkret liste over regler som måtte endres innen 1992. Det lyktes, ikke minst fordi EU innførte flertallsbeslutninger i rådet for saker som gjaldt det indre marked. Det betydde at noen få land ikke lenger kunne blokkere utviklingen. Men det er også derfor det er så vanskelig å få unntak. For alle vil gjerne ha unntak for sine kjepphester. Og hvis alle får unntak, smuldrer det indre marked opp. Det merker britene nå når de vil forlate EU, men beholde alle fordelene. Og det vil Norge merke dersom vi benytter oss av reservasjonsretten eller skulle prøve å reforhandle EØS-avtalen.
Da Norge og de andre EFTA-landene skjønte at et indre marked faktisk var i ferd med å bli realisert, ble det viktig å ikke bli stående på utsiden. Gro Harlem Brundtland og Jacques Delors klekket ut planen om en EØS-avtale som innebar deltagelse i det indre marked. Så falt Berlin-muren. De nøytrale landene kunne søke medlemskap i EU. For dem ble EØS dermed et springbrett på veien. For Norge ble avtalen et nasjonalt kompromiss. Nei-siden vant kampen mot medlemskap, og ja-siden kunne leve med en EØS-avtale.
Etter den kalde krigens slutt fikk EU en enda viktigere politisk rolle. EU bidro til at de tidligere kommuniststyrte sentraleuropeiske landene valgte demokrati og markedsøkonomi. EU stilte tydelige krav til økonomiske og politiske reformer for at landene skulle kunne bli medlemmer. Utfordringene var enorme, og EU har bidratt med milliarder av euro for å bygge opp landene og deres infrastruktur. EUs stabiliserende og fredsbevarende rolle kan ikke overvurderes, og EØS gjør Norge til en medspiller.
Men nå ser vi mørke skyer ute i horisonten. Vi ser ekstremistiske strømninger, migrasjon og økt nasjonalisme. Hele det globale systemet er i spill. Vi har en Putin som annekterte Krim, en Trump som heier på brexit og starter handelskriger, samt et mektigere Kina. Det er EU som står tilbake som forsvarer av demokrati og markedsøkonomi på den globale arena. EØS handler selvsagt om markedsadgang. Men det handler også om så mye mer. Det er vår plass i det vestlige systemet, det er vår sikkerhet og våre verdier. Dette er ikke tiden for å spille hasard med vår viktigste avtale. Vi er europeere og vi må hegne om EØS-avtalen.
Publisert: 31.01.2019 14:28
Sist oppdatert: 11.02.2021 08:42