Regjeringen har i Nasjonal Transportplan for 2018-2029 erklært at sjøtransporten og havnene skal styrkes. Det skulle bare mangle. Skipsfarten utgjør 80 prosent av godstransporten i Norge målt i transportarbeid, og havnene er et sentralt ledd i vårt nasjonale logistikksystem. Nå er havnenes rammebetingelser og fremtid høyst usikker.

Kan bli tappet

En stor andel havner langs kysten eies i dag av kommunene. De er finansiert gjennom brukerbetaling i form av avgifter, gebyrer og vederlag til hver enkelt havn. Disse inntektene er bundet til investeringer og drift av havnen. På vegne av sjøtransporten frykter vi at regjeringen gjør alvor av et omstridt forslag om å såkalt «liberalisering av havnekapitalen». Det betyr at kommunene kan tappe havnene for kapital, legge ned havnen og bruke arealene til noe annet, på tross av nasjonale målsettinger om at sjøtransporten skal erstatte veitransport.
Et lovutvalg la våren 2018 frem et svært omdiskutert forslag om en liberalisering av havnekapitalen. Kritikken mot forslaget var at dette ville føre til en sterk svekkelse av sjøtransportens konkurransekraft og være i direkte motstrid med regjeringens og stortingets vedtatte mål om å flytte last fra land til sjø. Regjeringens nyoppnevnte regelråd konkluderte med at forslaget var for dårlig konsekvensutredet, og ga «rødt lys» for et slikt forslag. Næringen slutter seg til denne vurderingen, og mener det vil være svært uheldig å foreslå en liberalisering uten at man kjenner konsekvensene.

Omleggingen til lavutslipp

Infrastruktur i havner er svært kostbart og bygging av ny infrastruktur krever store investeringer. Omleggingen til lavutslippssamfunnet krever også ekstraordinære investeringer i havnene som skal tilby ulike typer grønne drivstoffløsninger til skip i fremtiden. I kommunene er det også stort press på areal, særlig i vekstområder rundt byene.
Vi frykter havneinteressene vil tape i kampen mot andre kommunale interesser ved en frigivelse av havnekapitalen. Dette vil føre til at langsiktige investeringer i havnene nedprioriteres. Det vil kunne gjøre havnene mindre effektive, og i ytterste konsekvens kan hele havnedriften nedlegges og arealene omreguleres.

Staten må ta ansvar

Vi kan ikke forvente at kommunene tar det hele og fulle ansvaret for at Norge har en god havnestruktur. Kommunene har sine egne innbyggeres interesser å ivareta. Både kommunene og næringen forventer at staten tar ansvar for at viktig nasjonal infrastruktur ivaretas.
Ved å pålegge kommunene hele ansvaret for å bestemme havnenes skjebne, er risikoen stor for at viktige havner nedprioriteres eller legges ned. Dette vil gjøre at en enda større del av godstransporten inn til de store byene vil gå på lastebiler. En slik omlegging vil ha en rekke negative effekter for samfunnet. Det blir blant annet større utslipp, lengre køer, flere ulykker og økt slitasje på veiene.

Nasjonale hensyn

Om regjeringen vurderer å gi kommunene enda større makt over norsk havneinfrastruktur, er det avgjørende at nasjonale hensyn kommer først.
Regjeringsplattformen har tydelige mål om å fremme en grønn skipsfart og grønne havner. Ny havnelov må støtte opp om den slik målsetting. En liberalisering av havnekapitalen vil i denne sammenheng være et stort feilgrep.