GIEK vil fortsatt støtte Sunnmøre

Konsekvensene ville bli en alvorlig situasjon for hele den norske offshore-næringen: Et økende gap mellom tilbudet av offshore-fartøyer, og etterspørselen på norsk sokkel og internasjonalt.
På høsten kom et dramatisk fall i oljeprisen, og krisen var et faktum.

Krise – og omstilling

GIEK advarte tidlig om at stormen kunne bli langvarig. Den kunne berøre mennesker som vi kjente godt på Sunnmøre, Agder, Vestlandet og andre steder. Nå var det tungt å vite at de ville bli rammet, og samtidig at det var lite vi kunne gjøre.
Dessverre fikk våre analytikere rett. Arbeidsplasser er gått tapt, tusener av dem hadde GIEK vært med på å skape. Enorme verdier er borte langs kysten. Selv om ansatte i industrien har fått ny jobb, har livet endret seg for mange.
I denne krevende situasjonen er mine kolleger og jeg i daglig kontakt med bedriftene. GIEKs mål er å utløse så mange nye norske kontrakter som vi har lov til. Når verft og leverandører evner å omstille seg og vinner nye kontrakter – ja, da har vi lykkes sammen. Jeg mener oppriktig at alle våre ansatte har hjelp til eksportørene som sin viktigste drivkraft.

Krevende balansegang

Men GIEK har også et annet og mindre kjent samfunnsoppdrag: å forhindre at skattebetalerne må dekke GIEKs tap over statsbudsjettet.
Etter at eksporten har skjedd, blir GIEK en kreditor.
Å overvåke, måle og minimere – kort sagt å forvalte – risiko på tidligere eksportkontrakter er en kjerneoppgave for ethvert garantiinstitutt.
Dette er fastslått i internasjonale avtaler, og av Stortinget. Utviklingen i eksporten og risikoen er grunnen til at GIEK og Eksportkreditt Norge AS hvert år ber om et møte med næringskomiteen.
Disse to jobbene – å hjelpe bedriftene, og å være kreditor for de samme bedriftene – er en vanskelig balansegang. Som eksportutløser er GIEK alltid populær. Vår rolle som kreditor kan være vanskeligere å få gehør for. I restruktureringsprosessene for offshore-rederiene kommer de to rollene klarest til syne.

Mange aktører

De siste to årene har GIEK jobbet hardt med rederne for å sikre en grundig behandling av avdragsutsettelser, lettelser i låneavtaler og restruktureringer. For å unngå urimelig forskjellsbehandling. Og først og fremst – for å hjelpe hele næringen, inkludert klyngen på Sunnmøre – til å bevare så mye kompetanse, teknologi og kapasitet som det lar seg gjøre.
Korte pusterom er ingen løsning. Det trengs langvarige, bærekraftige løsninger for næringen som helhet. Mange eiere og investorer har tapt store verdier. Også GIEK har sjølsagt måttet ta sin del av tapene, og lever opp til våre forpliktelser.
Det er avgjørende å være føre var når man jobber med risiko. Vi følger situasjonen meget tett for hvert enkelt selskap, for hvert segment og for markedet globalt. Oppstår det tvil om en kundes fremtidige gjeldsbetjeningsevne, etablerer vi tidlig en tett dialog med selskapet for å drøfte gode løsninger. Det gagner GIEK, men ikke minst selskapet selv.

Misforstått kritikk

I de elleve årene jeg har ledet GIEK, har Sunnmøre fått mer statlig risikodekning enn noen annen landsdel. Derfor har det vært overraskende å se kritikk i nettopp Sunnmørsposten.
Jeg har først tolket dette som utslag av frustrasjon over den vanskelige situasjonen som klyngen har havnet i etter 2014, og unnlatt å blande meg inn i en polemikk i pressen som kan gjøre vondt verre.
Også personangrepene mot meg, bygget på åpenbare misforståelser og feilinformasjon, har jeg i det lengste latt ligge, selv om det har vært tung lesning. GIEK har jo taushetsplikt om våre enkeltkunder. Samtidig må jeg ivareta GIEKs og statens omdømme. Ettersom misforståelsene og feilinformasjonen dessverre gjentas, sist i Sunnmørsposten 21. mars, ser jeg meg nå nødt til å oppklare de viktigste punktene.
For det første: Fraværet av en sunnmørsk løsning for rederiene skyldes ikke GIEK. Vi tok tvert imot tidlig kontakt med aktørene og betalte for en konsulent som forsøkte å tilrettelegge for et tettere samarbeid.
Jeg beklager at innsatsen ikke førte fram, men å klandre GIEK for utfallet er helt urimelig.
For det andre: Man kan ikke forvente at GIEK skal opptre annerledes enn bankene når tap skal fordeles. Vi har jo nøyaktig de samme rettigheter og plikter i avtalene.
Derimot er jeg enig i at staten kan ha et annet perspektiv hva angår å tilrettelegge for nye eksportnæringer, og å utfylle bankenes kapasitet i spesielt store eksportkontrakter. Dette er nettopp garantinstituttenes rolle i alle land.
For det tredje: Verken jeg eller andre i GIEK har forsøkt å motarbeide investorer. Påstanden er ulogisk.
Investorer med friske midler er nettopp det næringen trenger, også bankene og GIEK. Imidlertid, og uten å gå inn i enkeltsaker, forventer GIEK at våre kunder respekterer alle inngåtte avtaler.
Investeringer som øker risikoen for nye mislighold er ingen løsning, og kan sjølsagt ikke godtas.
Og til slutt: Også GIEK må respektere spillereglene. I alle restruktureringer er det styret i rederiet som har initiativet, fremlegger et løsningsforslag og ber om kreditorenes samtykke. Kreditorene fatter alltid slike beslutninger i fellesskap, derfor kan forhandlingene ta lang tid.
Dersom én part motsetter seg løsningen, må styret utarbeide et nytt.
Slik vedtas alle restruktureringer enstemmig, og Farstad var intet unntak.

Veien videre

Statlig finansiering vil fortsatt være viktig i internasjonal konkurranse, noen ganger avgjørende. Det gjelder i hele landet, men ikke minst på Sunnmøre. De siste månedene har de største verftene i regionen sikret seg milliardkontrakter på store cruisefartøyer og ferjer.
Uten garantier fra GIEK ville det neppe ha skjedd. Dette viser at våre ordninger er relevante, etterspurte – og at de virker når det gjelder.
Samtidig må GIEK sikre at det norske folk ikke påføres uhåndterbare tap i påfølgende år. Det er midt i dette krevende spenningsfeltet vi i GIEK jobber, og det er denne balansen vi skal måles på.

Wenche Nistad, adm. dir GIEK