God tanke, håpløs gjennomføring

Regjeringens utspill om å doble Norges lagre av fossilt drivstoff høres tilforlatelig og fornuftig ut, og flere politiske partier har allerede sluttet seg til tanken og vil gå enda lenger. Men Næringsforeninga må advare: forslaget er, slik det foreligger, 100 prosent urealistisk å gjennomføre.

Det finnes ikke store, tomme tanker klare rundt om i Norge som bare kan fylles opp i løpet av de neste tre årene. Infrastrukturen forslaget forutsetter, er rett og slett ikke på plass i dag, å bygge den tar langt mer enn noen få år.

Det som gjør situasjonen ekstra alvorlig, er at regjeringen samtidig fører en politikk som svekker den bunkringskapasiteten vi faktisk har. Med å ta bort fritaket for CO2 avgift for fiskebåter, presser regjeringen hele havgående flåte ut av norske havner. Avgiftspolitikker er ikke omforent med våre naboland og EU slik som var tanken fra start, og ekstrakostnaden for å fylle tanken i Norge blir da flere millioner i forskjell per bunkring. En konkurranseulempe som en næring i omstilling med synkende kvoter ikke kan forventes å bære.

Særlig nord for Tromsø forvitrer kapasiteten raskt der den lokale næringsstrukturen er aller mest sårbar. Havnestrukturen i Nord-Norge er i stor grad avhengig av bunkring og fra større fiskebåter i havgående flåte som. Fiskebåter kan ikke velge å bruke noe annet enn fossil fremdrift. Det er få hurtigladere i Barentshavet.

Skal et beredskapslager i det hele tatt fungere, må det være omløp i det. Drivstoff kan ikke bli stående på lager år etter år uten å bli brukt. Drivstoffet må sirkulere gjennom et marked som faktisk bruker det underveis, altså gjennom næringslivet. Slik vi tolker ministeren i dag, er det heller ikke selvsagt at regjeringen selv skal betale for dette beredskapsstuntet.

Bunker Oil, som eier store deler av bunkringsstrukturen i Nord, har flere ganger sagt at de umiddelbart mister omsetning og kan bli nødt til å nedskaler driften i nord dersom CO2-avgiften øker for fiskebåter. Hvordan ser regjeringen dette i sammenheng med sine egne ambisjoner om god beredskap, når selskape som skal bære omløpet i de planlagte lagrene samtidig snakker om permitteringer på grunn av regjeringens egen avgiftspolitikk?

Lokalsamfunnene i nord, som er dem som i hverdagen er vår beredskap, er avhengige av et samfunn som går rundt, at det er liv i havnene og næringsutvikling rundt havnestrukturen. Da er bunkringsinfrastruktur en avgjørende faktor. De båtene som kommer inn for å bunkre skaper ringvirkninger i det lokale næringslivet langt utover salg av drivstoff.

Dette illustrerer et gjennomgående problem: gapet mellom gode intensjoner og realistisk, gjennomførbar næringspolitikk. Verden utenfor møterommene lever ikke av gode tanker fra regjeringen alene, men av dag-til-dag-drift i konkrete virksomheter. Når denne dag-til-dag-driften svekkes samtidig som store ord om beredskap løftes fram, sender regjeringen dobbel kommunikasjon som skader den pågående debatten om forsyningssikkerhet – og undergraver tilliten til at beredskapsarbeidet er reelt forankret i næringslivets hverdag.

Vi i næringsforeninga har vært i kontakt med vårt medlem Bunker Oil i dag, og ordfører i Kirkenes som er kommunen med det nordøstligste anlegget som de opererer i dag. Vi vil med det forankre vårt utspill og forsikre oss om at vår oppfatning av situasjonen stemmer med deres oppfattelse og hverdag.

«Det er hverdagen som er beredskapen. Folka som bor her og som driver næringsvirksomhet og sikre arbeidsplasser for lokalbefolkningen. Da må alle gode tanker og tiltak være forankret i virkeligheten og hverdagen til folk. Vi bor på russergrensa hver dag, ikke bare de dagene det diskuteres beredskap i Oslo.» Sier ordfører i Kirkenes Magnus Mæland.

«Det som er lagt opp her er ikke realistisk. Beredskap skapes ikke bare gjennom volum på tank. Beredskap forutsetter også en levedyktig distribusjonsstruktur. Dersom økte lagerkrav påfører private aktører betydelig kapitalbinding og svekker lønnsomheten i et allerede lavmarginmarked, kan konsekvensen bli redusert terminalstruktur og færre regionale forsyningspunkter. Effekten blir da det motsatte av det som er intensjonen med tiltaket. Samtidig fører regjereingen en avgiftspolitikk, CO2 avgiften, som sender våre kunder til utenlandske havner. Når våre naboland velger løsninger som sikrer aktivitet i egne havner, fremstår det uforståelig at Norge velger en politikk som gjør norske havner mindre konkurransedyktige enn de havnene vi konkurrerer direkte mot.» sier Maren Fox, COO i Bunker Oil.