– Hvorfor hyller vi ikke entreprenørene?

Hallgeir Juliebø er medgrunnlegger og Chief Commercial Officer i Emerald Nuclear, Inc og styreleder i Emerald Nuclear Norway.

Når Norge slår Brasil i en VM-kamp, stopper landet opp. Vi samles foran TV-en, flaggene kommer frem, og spillerne blir løftet opp som nasjonale helter. Vi hyller innsatsen, talentet og den kompromissløse viljen til å bli best i verden. Ingen reagerer på at de største fotballstjernene tjener hundrevis av millioner kroner i året. Tvert imot mener de fleste at de har fortjent hver eneste krone.

Men hvorfor viser vi ikke den samme respekten for entreprenørene som bygger Norges fremtidige arbeidsplasser og eksportindustri?

Begge kjemper for Norge – på hver sin arena
For å slå Brasil kreves det år med disiplin, trening, motgang og dedring. For å bli en verdensstjerne i fotball kreves det en ekstrem innsats. Bak en spiller som Erling Braut Haaland ligger tusenvis av treningstimer, enorme personlige ofre og en kompromissløs vilje til å bli best. De færreste ville argumentere for at han ikke fortjener sin suksess.

Akkurat det samme gjelder en gründer.

Bak hvert selskap som lykkes internasjonalt ligger ofte ti til femten år med ekstrem arbeidsinnsats, personlig økonomisk risiko, søvnløse netter og utallige nederlag før de første resultatene kommer. Mange investerer hele sin formue, pantsetter hus og lever uten lønn i lange perioder fordi de tror på en idé.

Likevel blir de sjelden omtalt som nasjonale helter.

Vi jubler over målene – men glemmer verdiskapingen
En fotballkamp varer i 90 minutter.

Å bygge et internasjonalt og solid selskap kan ta 7 – 15 år.

Likevel er det ofte entreprenørene som skaper arbeidsplassene, skatteinntektene og eksportverdiene som finansierer skoler, sykehus og velferdsstaten.

De konkurrerer ikke mot Brasil.

De konkurrerer mot USA, Kina, Sør-Korea, Tyskland og resten av verden om kapital, teknologi, kunder og de beste hodene.

Den konkurransen er minst like krevende.

Fra beundring til mistenkeliggjøring
Når en fotballspiller signerer en kontrakt verdt flere hundre millioner kroner, applauderer vi.

Når en gründer bygger et selskap med tilsvarende verdi, endrer ofte tonen seg.

Da handler debatten plutselig om formuesskatt, utflytting og «de rike».

Det er et paradoks.

For de fleste gründere sitter ikke på store kontantformuer. Verdiene er bundet opp i selskapet de selv har bygget. Kapitalen brukes til å ansette flere mennesker, utvikle nye produkter og vokse internasjonalt.

Likevel blir de ofte møtt med en skattepolitikk som gjør det vanskeligere å beholde eierskapet og investere videre i Norge.

Vi trenger flere som tør
Norge står foran en omfattende industriell omstilling.

Skal vi lykkes med nye næringer innen energi, hav, teknologi, kunstig intelligens og industri, trenger vi flere mennesker som tør å satse.

Vi trenger flere som tør å starte selskaper.

Flere som tør å feile.

Flere som tør å tenke globalt.

Da må vi også bygge en kultur som heier på dem.

En ny type landslag
Fotballandslaget representerer Norge på banen.

Entreprenørene representerer Norge i verdensmarkedet.

De selger norsk teknologi og løsninger.

De tiltrekker internasjonal kapital.

De skaper eksportinntekter.

De bygger bedrifter som kan sysselsette tusenvis av mennesker.

Kort sagt: De spiller også for Norge.

Hvem skal finansiere fremtidens velferd?
Vi trenger fortsatt fotballhelter. De inspirerer oss og skaper samhold.

Men vi trenger også gründere og entreprenører som bygger de selskapene som skal finansiere velferdsstaten når oljeinntektene blir mindre.

Derfor bør vi stille oss et enkelt spørsmål:

Hvorfor hyller vi landslaget når Norge slår Brasil – men ikke entreprenørene når de lykkes mot verdens sterkeste konkurrenter?

Kanskje er det på tide at vi begynner å feire dem begge. For begge representerer Norge. Forskjellen er bare at den ene scorer mål på fotballbanen, mens den andre bygger arbeidsplassene og verdiene som skal sikre Norges fremtid.