Det finnes ikke en klar definisjon på når man betegnes som «eldre», og det finnes ingen typisk «eldre person». Noen, som Olav Thon, er aktive til de fyller 100 år, mens andre trenger hjelp og støtte tidlig i livet.

Vi kan ofte få inntrykk av at de aller fleste eldre er pleietrengende med behov for sykehjemsplass. Dette stemmer ikke, ifølge SSB vurderer 6 av 10 over 80 år sin egen helse som svært god eller god. I dag bor kun ca. 6% av eldrebefolkningen på institusjon. De fleste er godt oppe i 80-årene.

Mange hevder i dag at vi vil gå tom for hender før vi går tom for penger i Norge. I en slik situasjon er det viktig at vi legger til rette for å bruke de ressursene vi faktisk har.

Eldrerollen er i endring, og mange lever i dag en tredjedel av livet som pensjonister. Det finnes store uforløste eldreressurser som kan mobiliseres både i arbeidslivet og innenfor frivilligheten.

Hva hadde vel Aksla vært som rekreasjonsområde uten innsatsen fra pensjonistene i Aksla Vel eller Brattvåg sentrum uten Brattvåg Vel? Dette er to av mange gode eksempler i fylket vårt. I 2019 bidro pensjonistene med frivillig arbeid verdt 29 milliarder kroner.

Vi trenger å tenke nytt både om pensjonsalder, fleksibilitet og mulighet for deltid i arbeidslivet skal vi få tilgang til flere av disse hendene. Kanskje må noen arbeidsgivere også endre litt på holdningene sine til eldre arbeidstakere.

Siden alminnelig pensjonsalder på 67 år ble innført, har gjennomsnittlig pensjonsalder gått ned og levealder økt.

Vi har langt flere friske år som pensjonister foran oss nå enn da pensjonsalderen ble innført.

I tillegg vil «babyboomen» i etterkrigstida medføre en kraftig økning i antall eldre. Ved å legge til rette og innføre incentiver til å stå lengre i arbeid, kan vi bruke mer av den ressursen de eldre representerer til beste for alle parter.