I disse dager er det 20 år siden Nullvisjonen for drepte og hardt skadde i trafikken ble vedtatt. Nullvisjonen er en visjon om at det ikke skal forekomme ulykker med hardt skadde eller drepte i vegtrafikken

Da nullvisjonen ble vedtatt ble 1318 personer drept eller hardt skadd i trafikken. I 2019 var tallet 673, altså nesten halvert. Gjennom disse årene har mer enn 6000 mennesker unngått å bli drept eller hardt skadd, i forhold til om ulykkene hadde vært like mange og like alvorlige som i 2001.

Det er en forpliktelse
Enkelte var skeptiske til Nullvisjonen i starten, og mente at den var urealistisk. I dag vet vi at det ikke går an å ha noe annet enn en nullvisjon. Det er etisk sett helt nødvendig, og som samfunn er vi moralsk forpliktet til å jobbe for at det skal være null drepte og hardt skadde i trafikken. Vi har kommet et godt stykke på veg, men både politikerne og Statens vegvesen må kjenne seg forpliktet til å fullføre denne livsviktige jobben. Vi i vegvesenet har derfor gjort visjonen til ett av våre fem toppmål: Nå er det et reelt, langsiktig mål at vi skal ha null drepte og hardt skadde i trafikken.

Et eksempel på at det faktisk går an å nå nullen er dette: I 1969 omkom 103 barn mellom null og 14 år i trafikken. I 2019 var det for første gang ingen barn som ble drept i trafikken. Den positive utviklingen skyldes en rekke forhold: Regelverk for sikring av barn i bil, trafikkopplæring for barn, holdningsskapende arbeid, bedre kommunale arealplaner, og ikke minst mange nye gang- og sykkelveger. Men selv om vi har oppnådd gode resultater, gjenstår det også for denne gruppa svært mye før vi har nådd nullvisjonen. To drepte barn i 2020 viser hvor brutal virkeligheten er, og at vi ikke er i mål selv om vi oppnår gode resultater ett år. I tillegg er det fortsatt et betydelig antall hardt skadde barn hvert år.

Må satse mer på teknologien
Vi har ikke kommet dit vi er ved å satse på bare enkelte tiltak. Flere motorveger eller mer midtrekkverk gir tryggere veger, men er ikke svar på alle trafikksikkerhetsutfordringer. Vi har jobbet systematisk med en rekke store og små tiltak – på bred front: Fysiske tiltak på og langs vegene, bedre skilting, bedre føreropplæring, målrettete kontroller, økt kvalitet på vegdrift, og en rekke andre tiltak. Ikke minst har bilene blitt stadig sikrere gjennom disse årene.

Arbeidet med nullvisjonen koordineres av Statens vegvesen, blant annet gjennom Nasjonal tiltaksplan for trafikksikkerhet på veg. Vi har, og har hatt, et veldig godt samarbeid med mange andre aktører innfor trafikksikkerhet: Politiet, organisasjoner som Trygg Trafikk, fylkeskommuner, kommuner og andre. Sammen skal vi fortsette arbeidet. Likevel: Skal vi nå vår ambisiøse målsetning må vi også satse enda mer på teknologien, på det som heter intelligente transportsystemer (ITS). Det er effektivt, det er billig, og teknologien er lett tilgjengelig: Variable fartsgrenser, automatisk trafikkontroll, fartssperre og alkolås er noen av mulighetene. I tillegg er bilprodusentene kommet langt i å utstyre nye biler med førerstøttesystemer som automatisk avstandsholder, automatisk nødbrems, fotgjengervarsling, kjørefeltholder, etc.

Hver enkelt trafikant må bidra
Målet må være å hindre råkjøring og ruskjøring, og å redusere de negative konsekvensene av førerfeil. På denne måten kan vi oppnå det vi alle ønsker: Å unngå at noen mister livet eller blir hardt skadd i vegtrafikken.

Den enkelte trafikants bidrag er likevel det aller viktigste. Dersom vi alle overholder fartsgrensene, stopper og sover når det trengs, og lar være å kjøre i ruspåvirka tilstand, og bruker bilbelte, så vil antall alvorlige trafikkulykker reduseres kraftig. Vegtrafikklovens paragraf 3 er grunnregelen for alle oss som ferdes i trafikken: «Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade». Det er altså et stort ansvar vi tar på oss når vi setter oss bak rattet.

Nullvisjonen har vært banebrytende for trafikksikkerhetsarbeidet i Norge. Utviklingen har vist at Nullvisjonen virker, og at målet er oppnåelig. 6000 som ikke er drept eller hardt skadd kan vitne om det.