Nå har vi levd i en pandemi i snart ett år. Hverdagen vår har vært preget av stor usikkerhet: for jobbene våre, for om vi får sett vennene våre igjen, om barnehagene kommer til å være åpne. Fellesskapene våre blir svakere og mer ustabile. Koronapandemien har vært et forstørrelsesglass på forskjellene i samfunnet vårt og de urettferdighetene som samfunnet ikke har klart å løse.

I dag er det 8. mars. Kvinnenes kampdag. Vi sier tydelig ifra om at vi ikke aksepterer disse urettferdighetene. De kvinnedominerte yrkene innen helse, service og renhold er sterkt preget av ufrivillig deltid, små stillingsbrøker og midlertidighet. Dette fører til mindre likestilling og mindre frihet. Men det fører også til at det blir vanskeligere å få pensjon, vanskeligere å ta opp lån, og det blir mer krevende å planlegge uka og å få tida og økonomien til å gå opp. Disse damene er lei av å jakte kveldsvakter og leve med utrygghet, og vi i Arbeiderpartiet krever handling nå.

I 2020 viste hele Norge vår takknemlighet og respekt da vi stod ute på balkonger og i hager for å klappe. Det var ikke måte på ros og skryt fra høyresiden. Dessverre betaler ikke et varmt klapp på skulderen regningene. Det gir ikke forutsigbarhet. Det gir ikke pensjon. Arbeiderpartiet er tydelige og krever pensjon fra første krone raskest mulig, vi kan ikke vente til 2024. Vi har tatt til orde for en styrket arbeidsmiljølov. Vi mener heltid skal være standarden i helsetjenesten og vil sette av egne heltidsmidler. Fordi vi vet at politikk handler om mer enn fin retorikk.

Etter åtte år med høyreregjering og ett år med pandemi faller Norge på likestillingsstatistikken. Det er ikke bra nok. Arbeiderpartiet har høyere ambisjoner for likestillingen og et mer rettferdig samfunn. 8. mars markerer vi at det fremdeles er en vei å gå før vi når reell likestilling. På valgdagen kan vi komme ett steg nærmere. Nå er det kvinnenes tur!