PISA-rapporten forteller ikke alt

PISA-resultatene har skapt debatt, og med god grunn. Før vi konkluderer med at norsk skole har mistet fotfestet, må vi forstå hva PISA faktisk måler og hva den absolutt ikke måler.

PISA er en «lav-stakes» test. Det betyr at testresultatet har ingen konsekvenser for den som testes! Elevene får ingen karakter, ingen tilbakemelding og ingen personlig gevinst av å gjøre sitt beste. De kan også uten konsekvens gi blaffen. Det er derfor ikke gitt at alle legger inn maksimal innsats. Når norske elever samtidig rapporterer lav utholdenhet og lav vilje til å jobbe med vanskelige oppgaver, er det sannsynlig at motivasjonen for selve testen kan påvirke resultatene. PISA kan måle kunnskap, ja – men den kan også måle hvor mye elevene gidder. Dette betyr ikke at vi skal avvise PISA. Vi må tolke resultatene med forståelse for testens natur!

Problemet er ikke skjermen – men bruken.

Det ropes høyt om at skjermbruk er årsaken til svake resultater. Både som politiker og pedagog med lang lærererfaring fra grunnskole til NTNU ser jeg at digitale verktøy være uheldige om de brukes ukritisk, men de kan også være svært effektive når de brukes riktig. Det mest interessante er dette: norske barn er blant de beste i verden i engelsk – nettopp på grunn av «gaming», YouTube og andre digitale arenaer. Barn lærer engelsk fordi de bruker språket i ekte kommunikasjon, med ekte mennesker, i ekte situasjoner. Det er slik språklæring fungerer!

Midt i debatten om PISA er det viktig å løfte fram alt det som fungerer. Norsk grunnskole lykkes med mye som ikke måles i PISA, men som er avgjørende for elevenes framtid.

Norske elever er gode til å holde presentasjoner, formidle stoff muntlig og stå foran en gruppe. De er oppdaterte på aktuelle hendelser, og mange skoler jobber systematisk med nyhetsforståelse og kritisk tenkning. De fleste er åpne og inkluderende, flinke til å ta vare på hverandre og åpne for ulike perspektiver. De lærer samarbeid, dialog og sosial kompetanse, ferdigheter som arbeidslivet etterspør mer enn noen gang.

Dette er svært viktig! Det er kvaliteter som gjør norske elever trygge, reflekterte og samfunnsbevisste. PISA måler ikke dette, det betyr ikke at det uvesentlig.

En del av debatten vi sjelden tar, er foresattes rolle. Lesing er ikke et talent, det er mengdetrening og språkstimulering. Barn som leser mye, blir gode. Skolen alene kan ikke kompensere for manglende lesevaner hjemme. Leselekser må følges opp, og foresatte må ta sin del av ansvaret.

Norsk skole styres i dag av læreplaner med kompetansemål som er så brede og diffuse at de ikke gir retning. Lærere står ofte alene med å tolke formuleringer som kan bety alt – og ingenting. Vi trenger er tydelige kunnskapsmål for hvert trinn i grunnskolen

I flere partiprogrammer har den politiske venstresida brukt formuleringer som: «En skole der elevene lærer mer og bedre, og møter tydelige rammer og forventninger.» Dette er politiske målsettinger, men de sier ingenting om hva elevene faktisk skal kunne på hvert trinn. Det finnes få konkrete kunnskapsmål. Felles kunnskapsmål og nasjonale kunnskapsprøver har ikke vært en del av målsetningene.

Motstand mot å måle kunnskap svekker muligheten til å fange opp svake elever tidlig, og har gjort det vanskelig å sikre lik undervisningskvalitet i alle klasserom. Når venstresiden samtidig bruker PISA som bevis for at skolen svikter, blir det et paradoks. De kritiserer resultatene – men har motarbeidet verktøyene som kunne gitt oss bedre styringsinformasjon.

Dette handler ikke om PISA, skjermbruk eller partipolitiske markeringer. Det handler om barna våre. Elevene trenger en skolepolitikk som står støtt uavhengig av skiftende trender og kortsiktig popularitet. En politikk som bygger på kunnskap, klare mål, pedagogikk og et helhetlig syn på barn og unges utvikling!

Våre barn og barnebarn fortjener en skole ser den enkelte. En skole som ivaretar fellesskapet, som stiller krav og gir støtte og som gir den læringsgleden og mestringstroen elevene trenger for å lykkes i et samfunn som stiller stadig høyere krav.

Det er på tide å legge bort symbolpolitikken og enes om en retning som styrker norsk skole. Elevene fortjener ikke mindre, og det er landets framtid som står på spill.