Situasjonen er imidlertid en annen, og det er derfor med en viss undring vi leser kronikken til Sjømat Norge i flere aviser. I kronikken går de til kraftig angrep mot at enkelte fiskere velger å selge fisken gjennom egne selskap. Bildet er nok langt mer nyansert enn det Sjømat Norge presenterer. Argumentasjonen blir heller ikke bedre, når Sjømat Norges medlemmer står for den største eksporten av fersk ubearbeidet hvitfisk, og likeså eksport av ubearbeidet laks. I tillegg har Sjømat Norge vært den største pådriveren for dagens resultat med hensyn til tilgang av råstoff på det åpne markedet.
La oss oppsummere realitetene;
- En stor andel av fiskekvotene er underlagt leveringsplikt til bestemte regioner.
- En betydelig andel er ikke på auksjon fordi fiskere og foredlingsanlegg har direkte avtaler.
- En markant andel av hvitfiskkvotene er eid av vertikalintegrerte selskap som i stadig større
grad foredler/eksporterer eget råstoff.
- En mindre andel overtas av fiskerne selv. Det skyldes i regelen at foredlingsindustrien ikke
er villig til å betale en pris som fiskerne forventer for sitt råstoff.
Sjømat Norge har i tillegg ønsket at industrien skal få eie større kvoteandeler. Resultatet blir enda mindre råstoff på det åpne markedet. Sjømat Norge har vært positive til langsiktige leveringsavtaler mellom fiskere og landanlegg. Resultatet er igjen mindre råstoff på auksjonsmarkedet. Sjømat Norge er imidlertid kritiske til at en svært liten kvoteandel blir foredlet, og solgt av fiskerne selv. Også det fører til mindre råstoff på det åpne markedet, men dette utgjør en forsvinnende liten andel av det totale kvantumet.
Mitt spørsmål til Sjømat Norge blir derfor; Hva ønsker dere? Alt råstoff på auksjon? Subsidiering av norske anlegg? Eie fiskeflåten? Fellesnevneren for Sjømat Norges politikk de siste tiårene er mindre råstoff på det åpne markedet.

Velfungerende marked

Fiskebåt ønsker råstoffauksjon, forutsatt at det er en velfungerende markedsplass. Dersom en stadig mindre andel blir solgt på auksjon, vil denne markedsplassen tape sin betydning. Fiskebåt har årsmøtevedtak, der vi nettopp tar til orde for at råstoffet bør omsettes på auksjon. Vi må selvsagt ta med oss at fiskernes veivalg på mikro nivå, kan få betydning for makroresultatet. Om fiskerne i betydelig grad etablerer vertikalintegrerte selskap, så vil det kunne få politisk betydning for fiskelovgivingen. Så er ikke tilfelle i dag.

Norsk verdiskaping

Det er ønskelig at mest mulig av råstoffet tilbys og leveres til norske bedrifter, dersom det gir størst verdiskaping. Til totalbildet hører det også med at norske bedrifter kjøper mer råstoff fra utenlandske fiskere, enn det norske fiskere selger til utenlandske foredlingsbedrifter. I lys av argumentasjonen er det også et tankekors at Sjømat Norge ønsker å kjøpe enda mer råstoff fra utenlandske fiskere, samtidig som de vil frata norske fiskere samme mulighet. Det må samtidig erkjennes at utfordringene ikke løses alene, ved at en større andel auksjoneres i førstehånds marked. Alle produsenter må forholde seg til konkurransen fra aktører som driver mer kostnadseffektivt og lønnsomt.
Norske lakseoppdrettere eier produksjonsanlegg, og selger laksen i egne vertikalt integrerte selskap. Nær 90 prosent av laksen selges med liten bearbeiding ut av Norge. I praksis med langt mindre bearbeiding enn norsk villfisk.
Vil Sjømat Norge pålegge oppdrettsnæringen å selge laks til norske foredlingsanlegg for å øke bearbeidingen? Vi kan jo få lønnsomhet i norsk foredlingsindustri på laks, om oppdretterne er villige til å selge laksen til redusert pris. Det er jo nettopp det Sjømat Norge i praksis ønsker for villfisken. For å bøte på et resultat som de selv har stått fadder for. Å rette baker for smed, er vel et dekkende uttrykk for Sjømat Norges selvskudd.
Audun Maråk, adm.dir i Fiskebåt – havfiskeflåtens organisasjon