USA endrer kurs, om vi liker det eller ei

Trumps mange utspill skaper forvirring og frustrasjon. For å forstå hva som skjer, må vi erkjenne de økonomiske realitetene USA står overfor:

1. USA har for stort underskudd på statsbudsjettet og må redusere utgiftene.

2. Kina har ingen plan om å oppfylle de løfter som lå til grunn for inntreden i WTO.

3. Byrden av å tilby verden reservevaluta har økt i takt med at andre land vokser.

4. Kina og deres allierte utfordrer USAs makt på en lang rekke områder.

5. USAs allierte har vært sene til å oppfylle sine forpliktelser om2% forsvarsutgifter i prosent av BNP.

6. USA har akseptert at andre land har høyere tollsatser enn de har, frem til nå.

Om ikke USA tar grep for å få kontroll med sine økonomiske utfordringer, vil USAs sikkerhetsgaranti forvitre. USA må endre kurs, om vi liker det eller ikke.

For de første: Underskuddet på statsbudsjettet er 7% av BNP, og statsgjelden er 123% av BNP, og prognosene er at gjelden vil fortsette å vokse. Dette er ikke bærekraftig. Til sammenligning var kravet for å bli med i euroen at medlemslandene ikke kunne ha mer enn max 3% underskudd og maks 60% statsgjeld i prosent av BNP. USA må få kontroll med statsfinansene, og det haster. Derfor Elon Musk og DOGE. De tar sikte på å kutte sløsing og feilutbetalinger, samt effektivisere driften.

For det andre: Hvert år siden Kina ble medlem av WTO i 2001 har den amerikanske kongressen evaluert handelsforholdet til Kina. Kina lovet å følge WTO spillereglene, noe de har vist i praksis at de ikke ønsker å gjøre. I 2024 evalueringen til Kongressen advares det om at Kina går i retning av en «rovdyr» strategi. Det betyr at Kina bruker alle virkemidler fra subsidier, valutakursmanipulasjon, statlig kapital og garantier til industrispionasjene for å utkonkurrere andre lands bedrifter. Stadig flere bransjer domineres nå totalt av Kina. Det er tverrpolitisk enighet politisk i USA om at USA har blitt utnyttet av Kina. Derfor økes tollsatser på import fra Kina.

For det tredje: USA er under kontinuerlig og økende hybride angrep fra Kina, Russland, Iran og deres allierte. Dette er en trussel som også rammer Norge. Det handler om alt fra svindel, bruk av kriminelle gjenger, terror og fiendtlige oppkjøp eller infiltrasjon av vestlige selskaper og oppkjøp av teknologi. Skulle det bli en åpen konflikt mellom vesten og Kina med deres allierte vil vi være helt underlegen særlig når det gjelder produksjonskapasitet på alt fra mineraler, metaller, industriproduksjon, skipsbygging og våpen og militær styrke. Det bygges knapt skip lenger i USA, og ser en bort fra cruise skip har USA en betydelig mindre handelsflåte enn Kina . Militært har Kina 400 krigsskip, mot USAs knappe 300. I Norge skal nær halvparten av nye større skip bygges i Kina. Mens Kina subsidierer og støtter sine verft, har de samlede kostnadene for norske verft, og særlig eierskatt for norske privateide verft, økt kraftig.

For det fjerde: Å stille sin valuta tilgjengelig som reservevaluta gir noen fordeler, men det har og noen kostnader. Når verden vokser, så trengs det mer reservevaluta, sentralbankene kjøper mer USD, og prisen på USD bys opp. I turbulente tider søker kapitalen til en trygg havn i USA, og USD styrker seg, slik vi så i Covid, da det norske finansmarkedet frøs til is før den amerikanske sentralbanken tilførte nødvendig likviditet. I økonomiske kriser er det fortsatt USD som teller. Og når USD styrker seg, så svekkes amerikanske bedrifter sin konkurransekraft. Kina på sin side har holdt valutakursen relativt stabil til tross for store handelsoverskudd og en del av dette overskuddet har blitt investert i amerikanske statslån. Kina hindrer den naturlige balanseringen av verdens handelssystem som det var tenkt. At et valutasystem som ikke har noen innebygde mekanismer for å balansere ut handel mellom ulike land var en svakhet, ble påpekt av John M Keynes før systemet ble vedtatt. Keynes var som kjent UKs representant i Bretton Wood. Av de samlede valutareserver utgjør USD 58%, og euroen 20%.

For det femte: NATO land har en forpliktelse til å bruke minst 2% av BNP på forsvar, og en forpliktelse ifølge NATOs artikkel 3 til å ha et så sterkt totalforsvar at vi kan stå imot – og hjelpe andre land – ved et eventuelt angrep.  Europeiske land har vært sene til å oppfylle NATOs målsetning om å bruke 2% av BNP på forsvar og produksjonskapasiteten er altfor liten.

For det sjette: USA har siden andre verdenskrig brukt lave tollsatser på import som et bidrag tilallierte lands gjenoppbygging etter kriger. Først overfor Europa og Japan etter andre verdenskrig, og USA tillot det samme overfor Kina når de kom inn i WTO. Dette har ikke USA lenger råd til. Handelspolitikken vil derfor legges om og importtoll til USA vil stige.

Realiteten er at USA må endre kurs dramatisk, for å komme ut av den nedadgående spiral der de må bruke stadig mer av skatteinntektene til å betale renter på statslån. USA bruker i dag mer penger på å betale renter på statslån enn de bruker på forsvar. Historisk har stormakter som har kommet i denne situasjon, ikke forblitt en stormakt.

En av de som har analysert hvordan USA kan endre seg for å få kontroll på statsgjelden og svare på trusselen fra Kina, er leder for Council of Economic Advisers, Stephen Miran. I fjor skrev han en rapport kalt «A User’s Guide to Restructuring the Global Trading System”. I den forklarer han hvorfor dagens økonomiske politikk i USA ikke er bærekraftig, og kommer med en del mulige løsninger. En annen er USAs finansminister, den erfarne finansmannen Scott Bessent. Han har uttalt at hans overordnede mål er å få kontroll med statsgjelden. For å få til det til må det kuttes i utgifter, lånerenten må ned, og amerikansk økonomi må øke vekstkraften og konkurransekraften. For å lykkes ser den nye administrasjonen tollsatser, valutakurspolitikk og sikkerhetspolitikk som tre sider av samme stormaktspyramide. Trussel om tollsatser er virkemiddel for at andre land skal følge de spilleregler de ble enige om i henhold til WTO, som like tollsatser og ikke bruke andre statlige virkemiddel for å støtte egen eksport, samt at allierte selv må ta kostnaden for egen sikkerhet.

Utviklingene som har ledet opp til de endringer vi nå ser i USA har vært varslet av mange siden Trumps første presidentperiode, og Kina og Russlands økende vekstambisjon. Kina og Russland med deres allierte er en vel så stor trussel for Norge som for USA, med vår strategiske plassering i Arktisk. Realiteten er at om ikke USA får ned sine utgifter, forvitrer sikkerhetsgarantien vi i dag tar for gitt. Tiden er inne for å ta ansvar selv.

Innlegget har først stått på trykk i Aftenposten. Det bygger på Sparebank 1 Gruppens makrorapport for mars.