To år etter at regjeringen lanserte sin ambisjon om 30 GW havvind i norske havområder, er det fremdeles knyttet usikkerhet til omfanget av den norske havvindsatsingen, herunder kraftproduksjonen. Dette skyldes trolig begrepsforvirring, kompleksitet, stor grad av usikkerhet og en ukritisk optimisme.

Ingen vet hvor store arealer en utbygging av 30 GW havvind i norske farvann kommer til å kreve. Det er også uklart hvor mye kraft dette faktisk vil gi oss. Fiskebåt, som organiserer den havgående fiskeflåten i Norge, frykter at disse uklarhetene vil ramme norsk fiskerinæring. Dette ved at utbyggingen kan vise seg å kreve flere og større arealer enn først antatt.

Ukjente enheter og begreper preger i tillegg omtalen. Dette gjør debatten veldig forvirrende, og det skaper usikkerhet og misforståelser, både når det gjelder areal og produksjon. Folk flest har ikke noe forhold til omfanget av norsk havvindsatsing, annet enn at det høres mye og flott ut.

Det snakkes om GigaWatt (GW) og MegaWatt (MW). I tillegg nevnes TerraWatt-timer (TWh), når man snakker om kraftproduksjon. Andre begrep som blandes er installert effekt og produsert effekt. Og hva er egentlig en kapasitetsfaktor? Det er lett å miste tråden.

Norske myndigheter og politikere snakker ofte om 30 GW havvindproduksjon, men regjeringen mener i realiteten 30 GW installert effekt. Enhetene GW og MW viser ikke faktisk kraftproduksjon, men hva anleggene har potensiale til å produsere ved maksimal ytelse.

I virkeligheten er det stor forskjell på det som installeres og det som faktisk produseres. Årsaken er at produksjonen er avhengig av mange ulike faktorer som verken regjeringen eller havvindaktørene kan forutse med sikkerhet. Man vet derfor ikke helt hvor mye 30 GW installert havvind i Norge vil gi i form av kraft.

Erfaringstall fra større havvindanlegg i Europa viser at kraftproduksjonen utgjør godt under halvparten av den installerte kapasiteten, mellom 40 og 50 prosent. Dette kalles en kapasitetsfaktor.

Man kan ikke legge en fast kapasitetsfaktor til grunn for hele produksjonsfasen. Vær og vindforhold varierer. En turbin eller et anlegg kan komme «i skyggen» av andre, og med det tilføres mindre vind og energi til kraftproduksjon. Dette problemet vil øke etter hvert som anleggene blir større, og det skal bygges ut betydelig mer i Nordsjøen. Tidsavbrudd på grunn av vedlikehold antas også å bli lengre etter hvert som anleggene blir eldre og slitasjen større.

I fremtiden kan man derfor risikere enda lavere kraftproduksjon i forhold til det installerte enn det vi ser fra store anlegg i Europa i dag.

Norge legger seg imidlertid på et høyere nivå. I forbindelse med utbyggingen av bunnfast havvind på Sørlige Nordsjø II har norske myndigheter lagt til grunn en estimert kapasitetsfaktor på 55,9 prosent.

Fiskebåt synes det er flott at norske myndigheter setter lista høyt for norsk havvindsatsing. Men selv med en kapasitetsfaktor på 55,9 prosent vil det bli vanskelig å nå regjeringens ambisjon om å produsere like mye kraft fra havvind som vi produserer totalt i Norge i dag.

Det er enheten TWh som beskriver faktisk kraftproduksjon. Hele Norges kraftproduksjon er i et normalår på 158 TWh.

Sokkeldirektoratet mener at 30 GW havvind vil gi cirka 120 TWh per år, ut fra det de skriver er et konservativt anslag. Ifølge en fersk rapport om «Arealer til havvind» – utarbeidet av Sintef på vegne av Offshore Norge – viser erfaringer fra store anlegg i Europa at 30 GW installert kapasitet mest sannsynlig vil gi mellom 105 og 131 TWh kraft per år.

Dette viser at kraftproduksjonen kan bli betydelig mindre enn ambisjonen til regjeringen om å produsere like mye ny kraft fra havvind som hele den norske kraftproduksjonen. Det kan derfor stilles spørsmål om regjeringen har vært for optimistisk – og kanskje også urealistisk – i sine ambisjoner for norsk havvindsatsing.

Det finnes nok ingen klar fasit på dette, og faktorene som spiller inn er mange.

Fiskebåt mener allikevel at kraftproduksjonen fra havvind bør gis større oppmerksomhet. Dette har betydning for oss, all den tid en slik storskala utbygging vil kreve enorme subsidier, samt beslaglegge store areal fra en allerede etablert, lønnsom og subsidiefri fiskerinæring som høster og leverer klimavennlig sjømat.