Domstolsreformen – hvem lytter justisministeren til?

En kan begynne med å se på bakgrunnen for reformen. Det var et tydelig behov for å gjennomføre endringer i domstolenes arbeidsprosesser som var preget av lang saksbehandlingstid og teknologisk etterslep. Solberg-regjeringen var også opptatt av at domstolene frem i tid skulle oppfylle sin rolle i rettsstaten. Domstolskommisjonen bestod av folk fra hele Norge. Det bør i den sammenheng nevnes at Møre og Romsdal var godt representert ved Inger-Marie Sperre, tidligere advokat og nå bedriftsleder, samt sorenskriver i tidligere Sunnmøre tingrett, Kirsti Bjørneset.

Kommisjonens forslag til strukturendringer var langt fra radikal i forhold til hvordan resten av samfunnet organiseres. Verden, juridiske problemstillinger og advokater, spesialiseres. «Vanlige folk» har høye forventninger til rettssystemets kvalitet og effektivitet. I tillegg internasjonaliseres både verden og jussen, og domstolene må tilpasse seg denne utviklingen. Reformen tidligere justisminister Mæland la frem for Stortinget var utvilsomt et svært balansert kompromiss: Ingen tinghus ble lagt ned, og kun en begrenset del av strukturendringene som begrunnet reformen ble realisert. Norge har fortsatt svært mange domstoler i første og andre instans, og er fremdeles blant verdens mest desentraliserte domstoler.

Reformen reduserte 60 tingretter og 69 rettssteder til 23 tingretter, men antall rettssteder er beholdt. Rettskretsene ble derimot utvidet, slik at fagmiljøene ble større og at dommerne kan behandle saker på flere rettssteder i hele kretsen. Det er også mulig å flytte en sak til et annet rettssted innenfor denne kretsen. Dette har gitt større fleksibilitet, raskere saksgang og økt tilgang på spesialkompetanse. Habilitetsproblematikk unngås også i langt større grad.

Det gis tydelige signal fra de juridiske fagmiljøene og viktige interesseorganisasjoner om at de er fornøyde med resultatet. Likevel mener Senterpartiet nå at reformen må reverseres. Uavhengig av fagmiljøers tydelige råd og økonomiske konsekvenser. Det vil ifølge direktøren for Domstolsadministrasjonen (DA) Sven Marius Urke koste 75 millioner kroner, gi økte årlige utgifter på 37 millioner kroner, samt ta åtte måneder med omfattende merarbeid for domstolene.

Domstolene skal være en garantist for rettssikkerhet. Det er domstolenes viktigste funksjon. Dette gjelder i møte med teknologi, endringer i forvaltningen, i befolkningen og i næringslivet. Da må de organiseres slik at de kan føre kontroll med resten av staten, hindre vilkårlighet og sikre reelt gjennomslag for lovene som er gitt av politikerne folk flest har valgt.

Høyre er opptatt av at den nye domstolstrukturen skal være distriktsvennlig. Samtidig må vi også ta hensyn til at vår rettsordning er kompleks. Gjennom mange hundre års rettshistorie har vi utviklet et velfungerende rammeverk som både har tillit og troverdighet.

Det er viktigere utfordringer å diskutere enn gjentatte omkamper om struktur, og det er også viktigere oppgaver å bruke fellesskapets midler på. Rettssikkerhet bør ikke være distriktspolitikk.

Hvem var det Justisministeren lyttet til?