Rundt om i landet vårt og i Møre og Romsdal finner vi bedrifter som gir arbeid til mange. Underskogen i norsk næringsliv er små og mellomstore bedrifter som gir liv og arbeidsplasser for mange på steder og i lokalsamfunn som betyr mye for oss alle. Ikke minst for de som bor rundt i bygdene og i byene våre i Møre og Romsdal.
Mindre bedrifter skaper viktige verdier for samfunnet. Men de skaper også verdier for den enkelte. Det er få ting som gir så mye verdi som arbeid. Uten arbeid i næringslivet ville det tatt kort tid før velferden vår var en saga blott.
For å kunne skape verdier og arbeid rundt i distrikts-Norge, trenger disse bedriftene en politikk som styrker deres konkurransekraft. NHO har i mange år arbeidet med og fremmet krav til en bedre politikk for mindre bedrifter. Noe er forbedret, men mye gjenstår.
I flere måneder har jeg reist rundt i Møre og Romsdal og besøkt bedrifter i bygdene og byene våre. Jeg har møtt de i Geiranger, i Ørsta, i Haram, på Stranda, i Sykkylven, i Gjemnes, i Rauma, på Averøya, Sandøya og i Kristiansund, Molde og Ålesund. Mange av disse bedriftene eies av norske eiere, noen i første generasjon og noen har overtatt bedriften fra sin far eller bestefar. Det er kvinner og det er menn.
Disse bedriftseierne hører hjemme i og er en del av våre lokalsamfunn. De deltar i lokalsamfunnet, på skolen, i idrettslaget og på dugnad, - som alle andre. De bidrar til sine lokalsamfunn som sponsorer til idrettslag, fotballbaner, ballbinger, barnehager, korps og skoleaktiviteter. Dette er samfunnsbygging og en bevisst satsing for at våre lokalsamfunn skal ha gode bo- og oppvekst vilkår. Tar vi virkelig dette for gitt? Bedriftseierne setter sin ære i å gi arbeid, sikre lønnsomhet og levere gode produkter og tjenester som igjen sikrer bedriften i krevende markeder. Og konkurrentene er mange.
Noen gir arbeid til 50, andre til 20. Kanskje 100. Resultatet er at mange familier kan fortsette å leve og bo på mange steder i Møre og Romsdal hvor det er langt til det meste. Ja det gir faktisk mening for mange til å bo og leve akkurat der de bor. Alternativet hadde vært å pendle eller flytte til byene våre.
Jeg vet at disse eierne tar rollen sin på alvor. De kjenner ansvaret og de holder ut i kampen om markedene og mot konkurrenter som har andre rammevilkår enn de selv. Jeg vet også det er svært krevende når markeder svikter og det er nødvendig med nedbemanninger og omstilling. Gjennom mine mange år for næringslivet i Møre og Romsdal er dette noen av mine helter!
Men alles helter er de ikke. Politikerne i her i landet har bestemt at fordi du er norsk og eier en bedrift skal du ha en særskilt straffeskatt. En skatt som ingen andre eiere i Norge har. Utenlandske eiere av bedrifter i Norge får ikke denne skatten. Fond eller andre institusjonelle eiere og banker som eier bedrifter i Norge får heller ikke denne skatten. Men fordi de er norske og eier en arbeidsplass med maskiner og produksjonsmidler, som gir verdifulle arbeidsplasser i bygd og by, og som de, eierne, ønsker å ta vare på og videreutvikle til trygge og gjerne flere arbeidsplasser, straffes de på denne måten. En skatt bare fordi de er norske og eier bedriften, maskinene og arbeidsplassene.
Jeg har forsøkt å forstå hvorfor eiere skal behandles så ulikt i samme land. Vi er opptatt av forskjellsbehandling i samfunnet ellers, men ikke når det gjelder våre norske bedriftseiere. Det forstår jeg ikke!
De som kommer dårligst ut er altså de som satser liv og helse og penger på sin egen bedrift i sin egen bygd og sitt eget land. Noen ganger lurer jeg rett og slett på om vi

ikke

vil ha

norske bedriftseiere i Norge. Men en ting vet jeg;

vi vil

vi må

ha arbeidsplasser for å sikre det norske velferdssamfunnet som vi er så stolte av. For at livet skal ha mening må vi ha et arbeid å gå til og som gir familiene våre et godt liv. Men for at det skal fortsette slik må så må våre politikere føre en politikk som bidrar til at de samme arbeidsplassene kan videreutvikles og sikres for fremtiden.