Hva slags turisme kan vi leve av – og leve med?

Det blir på naturskjønne Runde at det første møtet (25-26. april) om norsk reiseliv finner sted etter statsrådsskiftene i Nærings- og fiskeridepartementet. Det er en forblåst øy, og debatten om turismens utfordringer vil neppe foregå uten stormkast.

Rundesymposiet sitt tema er ambisiøst, høyaktuelt og favner vidt: «Bærekraftig turisme i et kyst- og fjord-økologisk perspektiv.»

Som brorparten av sine forgjengere det siste tiåret, var eks-næringsminister Vestres tid på turisme-taburetten preget av et utall utredninger, men få beslutninger. Det «nye» Turismeveikartet han presenterte i Bergen i vinter var verken nytt (Veikartet for Bærekraftig Reiseliv ble levert regjeringen under Arendalsuka i 2017) eller innholdsrikt; fattig på tidsrammer, budsjetter, føringer og ansvarsfordeling.

Desto større grunn er det til å sette store forventninger til Cecilie Myrseth. Hennes tid som Hav- og fiskeriminister gjør henne kvalifisert til å innse den enorme betydningen hav og fjord har for turismen i Norge. Og til å forstå at Kystruten – ryggraden i norsk reiseliv – er i faresonen.

Ikke bare grunnet en svekket økonomisk helse hos Havila og Hurtigruten – men fordi «Big Cruise»-lobbyistene har tjoret seg til en utdatert «jo flere jo bedre»-formel som går på tvers av den bærekraftige reiselivsmodellen som Hurdalsplattformen er ment å fremme: «Klima og natur skal være en ramme rundt all politikk» heter det jo så vakkert der.

Virkeligheten er en ganske annen. «Norske aktører som har investert i grønne teknologier for utslippsfrie verdensarvfjorder, kan bli sittende igjen med svarteper», uttalte representanter for organisasjonene Zero og Maritime Cleantech til Alltinget 19. februar i år.

Konflikt mellom cruise og grønt skifte
«Big Cruise»-segmentet er på kollisjonskurs med de fleste av det grønne skiftets intensjoner.

I årevis har utenlandskeide rederier nytt godt av norske anløpssteders tilbud om å ta regningen for bruk- og vedlikehold- kostnadene som korte cruisebesøk medfører. Denne masseturismen påfører reisemålet «overturisme»-bivirkninger og negativt omdømme som smitter over på andre norske næringer som allerede sliter med et frynset renommé.

Taperen blir kultur- og naturkapitalen, og fremfor alt kystsamfunnene som går glipp av enorme hard valutagevinster, som «lekker» ut av vårt land. Dette er ikke en form for turisme vi verken kan leve av eller bør leve med.

Enda mer åpenbart blir dette når miljø- og areal regnskap snart må gjøres opp: I løpet av året vil de store børsnoterte selskaper være omfattet av EØS-direktivet for bærekraftsrapportering (CSRD). Dette vil tvinge bedriftene til å rapportere hvordan de påvirker naturen og hvordan de skal sikre at de bidrar til å nå målene i Kunming-Montreal avtalen for natur og biodiversitet (desember 2022), som Norge har sluttet seg til.

Her må også norske bedrifter demonstrere hvordan negative påvirkninger skal fjernes og hva naturtap betyr for verdsetting av selskapene. Tilsvarende krav om å fjerne alle klimagassutslipp innen 2050 påfølger.

Det haster
«Vi trenger beslutninger, ikke bare utredninger!» har vært bransjens omkved, ikke bare under Vestres ledelse, men andre statsråder før ham som har brukt NOU’er som soveputer istedenfor å vise vei til Stortingsmeldinger.

En verdensomspennende pandemi ga næringsliv og myndigheter verden over en unik sjanse til å tenke nytt, innovativt og helhetlig om turisme. Her til lands går det i snegletempo.

Vår intakte natur er og vil forbli et globalt knapphetsgode. Men stadig mindre av den er på norske hender. Verdifulle, sårbare økosystemer underlagt det offentlige – både på land og til vanns – er offer for lokalpolitikkens skiftende vinder, som ofte blåser i retning av kortsiktige gevinster.

Det blir direkte pinlig skulle Norge komme i en situasjon der staten med én hånd høster internasjonal applaus for 2026 vedtaket som stenger Unesco-fjordene ute for store cruisefartøy – mens myndighetene med den andre gir fritt leide til forurensende Big Cruise skip i resten av fjordene.

Ressursrente for cruiseturisme?
Ålesund topper i år listen over forventet antall cruisepassasjerer. Det er ikke mye å skryte av. Å telle antall besøkende forblir en primitiv, forfeilet og misvisende målestandard for suksess.

Cecilie Myrseths forgjenger signaliserte introduksjon av en «turisme-skatt». Mens andre land er godt i gang, må utformingen denne nå gis høy prioritet.

Samtidig bør man ta en debatt om en ressursrente-avgift på en «super-profitt» som utenlandske rederier håver inn ved overforbruk av begrensede fjordlandskap-ressurser. I dag forsvinner disse inntektene ut av landet, med kurs mot tvilsomme offshore konti. Regjeringen innførte på eget initiativ en grunnrenteskatt på oppdrett. Hvorfor ikke på fjordturisme?

Norske steder på Verdensarvlisten kunne trengt økonomisk støtte fra en grønne, velfundert turismeskatt. Disse ikoniske reisemålene fortsetter å være undervurdert, underkommunisert og underbudsjettert fra myndighetenes side.

Fjordene våre er et globalt knapphetsgode hvis verdi og egenart bare blir mer og mer ettertraktet – hvis vi tar godt vare på dem. Det gjør vi ikke nå.

Av Arild Molstad, forfatter, fotojournalist, naturverner og konsulent