Jakten på privat helse

Har du opplevd å stå fast i helsekøen, men likevel vært takknemlig for at du kunne bruke en helseforsikring eller betale selv da du virkelig trengte hjelp? Den muligheten kan du ikke lenger ta for gitt.

Stortinget vedtok i juni en lovendring som åpner for å etablere en godkjenningsordning av private helsevirksomheter, for «å sikre nødvendige helsepersonellressurser for et forsvarlig offentlig tilbud».

Helseminister Vestre har bagatellisert endringen og kalt det en snever unntaksbestemmelse eller en «sikkerhetsventil», og at det kun gjelder nye helsetilbud, uten at det er nærmere definert og uten at det fremkommer av loven. Alt skal altså være som før.

Men det er en god grunn til å tvile på dette, og det heter Avkommersialiseringsutvalget. Dette var et utvalg som i fjor leverte en utredning med mandatet «hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdstjenester». Det ideologiske premisset var at private aktører er en trussel mot det offentliges evne til å sørge for helsetjenester til befolkningen. Anbefalingen derfra var strenge reguleringer, blant annet ved en godkjenningsordning.

Private helsebedrifter - i likhet med andre bedrifter – må bygge kultur og miljø for å skape en god og attraktiv arbeidsplass. Det er en viss ironi at dess mer enn lykkes, øker risikoen for å bli avskiltet. Myndighetene har nå et verktøy for å detaljregulere helsetilbudet, når de måtte ønske. 

Problemet er at dette griper både sterkt inn i helsepersonells frihet til å velge den arbeidsgiver de ønsker, og det gis uforutsigbare rammevilkår for klinikker. Skal en allmennlege nektes å jobbe privat eller for bedriftshelsetjenesten hvis det der og da er få søknader til fastlegehjemler? Skal et privat sykehus nektes å operere pasienter, fordi det nærmeste offentlige sykehuset trenger anestesisykepleiere?

Retorikken fra helseministeren er ofte positiv til private, men realiteten er annerledes. I Møre og Romsdal har en for eksempel kuttet private avtaler til et minimum. Resultatet? Landets lengste ventetider. For eksempel er ventetiden på ortopedisk konsultasjon nå 68 uker i Ålesund. Innen psykisk helse meldes ikke fristbrudd. Stadig flere avvises. Og pasienter flyttes til andre køer i stedet for å bli ferdigbehandlet.

Jeg tør påstå at sørge-for-ansvaret hadde vært bedre ivaretatt ved privat samarbeid.

Private nevnes også ofte som en kostnadspost for helseforetakene, som det fremstilles at en får lite igjen for. At det offentlige kan «outsource» mange tjenester ved bedre planlegging og i få tjenester til inntil halve kostnaden, er mindre belyst. Og hvis helseforetak baserer seg på overtid og vikarer, blir differansen gjerne enda større.

Vi har også den regionale dimensjonen. I Norge har vi en sentreringskraft som trekker befolkningen dit det er utdannings- og jobbmuligheter. I mange bransjer - også i helse - opplever Møre og Romsdal knapphet på arbeidskraft. 

Jeg tror at vi må jobbe aktivt for at vår region blir attraktiv, både for fagpersonell og den som ender opp som pasient. Valgfriheten vil kunne styrke regionens attraktivitet.

Målet for helsetjenesten bør være først og fremst at en får den behandling en har rett på. Men jeg tror også realiteten for mange er at en har økende forventninger til egen helse og livskvalitet. Samtidig skjer det en rask teknologisk utvikling, som gir stadig nye muligheter å ivareta egen helse og unngå sykdom. Behovet for god veiledning vil ikke bli mindre. Jeg tror ikke forbud, byråkrati og planstyring er løsningen for å tilpasse seg et slikt scenario.

For den som venter på hjelp, er det underordnet om tilbudet er offentlig eller privat. Det avgjørende er trygghet, kvalitet og tilgjengelighet. Mange opplever også trygghet i å vite at de kan betale selv om det offentlige ikke strekker til.

Erfaringene fra Møre og Romsdal viser at å kutte private avtaler gir lengre ventetid og dårligere tilgjengelighet. Skal vi løse fremtidens utfordringer, trenger vi mer pragmatisk tilnærming, der private kan bistå med å få mer helse ut av hver krone som benyttes. En ideologisk jakt på private aktører gjør helsetjenesten svakere, der pasienten ender opp som taper.

Av Jan-Terje Teige, administrerende direktør i Medi 3