Havbruksnæringen har siden den spede starten på 70-tallet prøvet og feilet, investert og tapt, investert igjen og funnet løsninger. Gjennom mange års dyrekjøpte erfaringer har tålmodige og målbevisste pionerer og gründere utviklet det som i dag er et av kystens viktigste lokomotiv når det gjelder nærings- og samfunnsutvikling.

Resultatet har blitt en stolt og kunnskapsrik næring som er verdensledende på teknologi og innovasjon, og som forvalter Norges sterkeste merkevare: norsk laks.

Som partner for bærekraftig vekst i havbaserte næringer er vi hver dag vitner til de mange positive ringvirkningene oppdrettsnæringen har for kysten vår. Verdier det er verdt å kjempe for og som strekker seg langt ut over det en kan innløse over skatteseddelen. La oss nevne noen:

· Lokalt forankret kapital og industrielle eiere som tør å reinvestere i stabile arbeidsplasser skaper fremtidstro og bolyst i en lang rekke kystsamfunn.

· Banebrytende utviklingsprosjekter, ny teknologi og kompetanseheving bidrar til en yrende leverandørindustri og snur negative flyttestrømmer i mangt et utkantstrøk.

· Direkte, eller indirekte finansiering av foredlingsindustri tilknyttet både oppdretts- og villfisknæringen henter arbeidsplasser og verdiskaping hjem fra utlandet.

Næringens suksess med tilhørende evne til å investere er også direkte årsak til et omfattende og eksplosivt grønt taktskifte som få andre industrier har sett maken til. De siste årene har vi vært vitner til et kappløp om å finne nye og bedre måter å oppdrette fisk på til minst mulig belastning for fisk, folk og miljø.

Noen flytter laksen på land, andre langt til havs. Noen bygger lukkede anlegg i sjø, andre utvikler nye tekniske og biologiske løsninger som gir økt kontroll på utslipp, nye sirkulære verdikjeder og bedre fiskehelse.

Felles for alle er at de satser høyt. Store og til dels risikofylte investeringer har latt seg regne hjem som følge av god lønnsomhet i nåværende forretning kombinert med forventninger om fremtidig fortjeneste. Og selv om det fortsatt gjenstår utfordringer å løse, står vi på oppløpssiden av det som kan bli noen av de største teknologiske gjennombruddene næringen har sett.

Det kan den nye grunnrenteskatten sette en effektiv stopper for.

At lavere forventninger til inntjening får direkte konsekvenser for investeringsviljen har vi sett utspille seg i praksis de siste ukene. Dersom investeringer i pågående og nye innovasjonsprosjekter ikke løftes ut av en eventuell ny skatteordning frykter vi en uheldig brå oppbremsing i den viktige grønne omstillingen.

At det kun er investeringer i sjø som defineres som fradragsberettiget gir samtidig sterke insentiver til en refordeling av næringens gjenværende investeringer. Verken slakterier, foredlingsanlegg eller emballasjefabrikker befinner seg som kjent i sjøen, og forslaget vil medføre redusert foredlingsgrad og koste viktige arbeidsplasser.

Norge står foran en vanskelig tid, og alle må bidra. Så også oppdrettsnæringen. Flere aktører i næringen har sågar selv vært ute og sagt at de ønsker å bidra mer.

Skal vi lykkes med å bygge nasjonen Norge sterkere må vi dog sørge for at oppdretterne er i stand til å bidra der de kan og bør utrette mest; som viktige samfunnsmotorer for innovasjon, grønne løsninger og videre vekst og utvikling av lokale kystsamfunn.

Regjeringens forslag legger dessverre opp til det motsatte, og er i så måte en alvorlig feilmedisinering.