Regjeringen spiller hasard med kysten

Langs hele kysten har det de siste ukene blitt mobilisert mot den såkalte «lakseskatten» som regjeringen, fullstendig ut av det blå, la på bordet tidligere i høst.

Havbruksnæringen har all mulig grunn til å føle seg sviktet av regjeringspartiene, som før valget framsto som garantister mot innføring av grunnrentebeskatning av oppdrett.

«Vanlige folk» langs kysten har minst like stor grunn som oppdretterne til å være bekymret over virkningen av skatteendringen, som innføres uten reell medvirkning.

Norsk forvaltning og politikk har vært kjennetegnet av langsiktighet og forutsigbarhet i møte med ryggraden i samfunnsøkonomien: Næringslivet. Endringer i rammevilkår har vi hatt tradisjon for å gjennomføre etter åpne og ærlige prosesser. Dette betyr ikke at næringslivet alltid har vært enig i endringene som er gjennomført, men man har i det minste følt seg inkludert i prosessene, hørt og sett av de som til syvende og sist bestemmer.

Havbruksnæringen er uendelig mye mer enn rike gründere. Havbruk er arbeidsplasser som krever universitetsutdannelse – og arbeidsplasser uten krav til stor formalkompetanse. Og absolutt alt imellom.

Det er jobber i offentlig forvaltning, skoler, barnehager og kommuneadministrasjoner i små og mellomstore kystkommuner. Havbruk innebærer arbeid for veterinærer, biologer, forskere – og elektrikere, rørleggere, snekkere og sjåfører til lands og til sjøs. Det er bedrifter som leverer tjenester og produkter til oppdrettere og foredlingsbedrifter – som konsernet jeg representerer. Det er småskala matprodusenter som høster internasjonal anerkjennelse for hvordan fremragende råvarer foredles til retter i verdensklasse.

Ja; havbruk er til og med ungdom som satser på en framtid som kystfiskere, fordi ringvirkningene fører til økt tilflytting, bolyst og større miljøer – som gjør at unge som gjerne hadde flyttet til nærmeste storby, velger å bli boende på heimplassen og gå inn i tradisjonelle kystnæringer.

Dette – og veldig mye mer – er summen av havbruk. Og denne erkjennelsen kan umulig ha stor plass i bevisstheten til statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum, når de over natta – uten noen seriøs prosess – vedtar å innføre en helt ny skatt og til alt overmål legge skatteprosenten på hele 40.

Det er forståelig at regjeringen jakter inntekter. Det er legitimt å mene at havbruksnæringen må bidra mer enn de hittil har gjort. Alt dette kan man være enig eller uenig i, men det er i alle fall fullt ut forståelige utgangspunkt for en åpen prosess. Dessverre ser ikke regjeringen ut til å være enig i dette utgangspunktet, når man uten debatt og medvirkning velger å innføre en helt ny næringsskatt med virkning satt flere dager før fristen for å komme med innspill i høringsprosessen passeres. Tydeligere er det ikke mulig å signalisere at innsigelsene som måtte komme i høringsrunden ikke vil bli tillagt vekt.

I Norge har vi vært velsignet med stor tillit mellom de som styres og de som styrer. Vi stoler på at politikerne som sitter i regjering, hva nå de er medlemmer i SV eller Frp, hver dag går på jobb med vilje til å fatte vedtak som kommer samfunnet som helhet til gode. Selvfølgelig har ulike partier forskjellige svar hvordan samfunnet skal innrettes. Dette er selve grunnlaget for demokratiet – og for den demokratiske debatten.

Debatten – og tilliten til at den føres åpent – har vært en av de viktigste garantiene for tillitssamfunnet som vi med rette er stolte av. Derfor oppleves det alvorlig når regjeringen opptrer på en måte som gjør at mange stiller spørsmål ved om denne bærebjelken rokkes ved.

Jeg har jobbet tett opp mot havbruksnæringen i svært mange år. Jeg har erfart kriser og tilbakeslag – og vekst og framgang. Jeg har sett kystsamfunn truet av fraflytting og forgubbing bli snudd til optimistiske framtidssamfunn med tilflytting og økonomisk vekst. Jeg har opplevd at ungdom velger å flytte hjem etter å ha fullført høyere utdanning, fordi det er jobber for dem – og jeg har sett hvordan lokale eiere med hjerte for kysten har tatt valg som mange har sett på som naturstridige ut fra rent bedriftsøkonomiske kriterier. Ja, mange av havbruksgründerne har tjent godt. Men det har også ansatte i oppdrettsselskapene og folk som jobber i sekundærnæringene.

Det kan helt sikkert anføres argumenter for at havbruksselskapene skal bidra sterkere til fellesskapet enn de har gjort hittil, men dette må man komme fram til gjennom kunnskapsbaserte prosesser, hvor alle konsekvenser av skattleggingen blir skikkelig belyst.

Så langt tyder alt på at regjeringen ser dette som et forhold som kun angår havbruksnæringen – og nettopp derfor oppleves dette skremmende, for da tar man ikke inn over seg de enorme ringvirkningene som selv små endringer i rammevilkår for denne næringen kan innebære.

Havbruk er Norges eneste suksessnæring som har vokst fram med basis i distriktene selv – basert på råvarer fra naturen, og som ikke har vært avhengig av offentlige støtteordninger for å komme seg ut av den kritiske startfasen. Slik sett kunne vi kanskje forvente at når vi får en regjering som både historisk og ut fra egne programmer kraftig understreker at det er en viktig målsetting å bidra til vekst og utvikling i distriktene, så ville man nærmet seg selve motoren i den positive utviklingen langs kysten med den forsiktighet som dette fordrer. Slik kan vi dessverre ikke si at det er.

I summen av dette finner vi årsaken til bekymringen som mange langs kysten nå føler på. Dette handler ikke om «lakselobbyen» eller «laksebaroner» som er ute etter å påvirke myndighetene slik at man skal slippe billigst mulig unna.

Det handler om helt vanlige folk som, med svært god grunn, frykter at regjeringen setter i spill den positive utviklingen vi har sett de siste årene.

At en regjering utgått fra Ap og Sp ikke evner å se det kritiske i dette, framstår for mange som smått uvirkelig. Det er en oppfatning vi fra vårt ståsted synes det er veldig vanskelig å være uenig i.

av administrerende direktør Roger Sørensen i Åkerblå Group