Norge forhandler nå med Storbritannia om framtidige handelsbetingelser. Det store spørsmålet er: Vil landbruksinteressene vernes også denne gangen eller tør norske myndigheter endelig å prioritere sjømaten?
Norge er en stormakt innenfor sjømat. Vi eier enorme fiskeri- og havbruksressurser, og vi er verdens nest største eksportør av sjømat. Næringa har store muligheter for vekst og for nye industrieventyr langs kysten vår.
I samfunnet for øvrig er vi stolte av norsk høyteknologi, men dessverre er vi i stigende grad en råvareeksportør innen sjømat. Årsaken er blant annet dårlige handelsvilkår.
Bare i EU regner vi med at norsk fisk sysselsetter 20 000 arbeidere. Det er av stor nasjonal interesse å sørge for at en større del av verdiskaping, sysselsetting og aktivitet basert på råvarene våre kan skje i Norge. Det er også nødvendig for å oppnå en sirkulærøkonomi med bruk av alle ressursene på en bærekraftig måte.
Innen sjømatnæringen har Norge en internasjonal konkurransedyktig næringsmiddelindustri. Vi eksporterer våre varer til hele verden, men vi er helt avhengige av konkurransedyktige handelsbetingelser. Det har vi ikke til vårt nærmeste marked, Europa!
I motsetning til andre industrivarer, er sjømat ikke omfattet av det frie varebyttet i EØS-avtalen. Handelen vår med Storbritannia og andre europeiske land har derfor til dels svært dårlige betingelser. I dag møter hele 75 % av sjømateksporten vår til Storbritannia importtoll.
I de 25 årene som har gått siden vi fikk EØS-avtalen har det vist seg politisk umulig å forbedre sjømatnæringens markedsadgang. EUs importregime har effektivt satt Norge på sidelinjen. De omfattende tollhindringene til EU har hemmet sjømatnæringa, både gjennom utflytting av industriell produksjon og svekket lønnsomhet i næringa.
Storbritannias uttreden av EØS har gitt oss en sjelden mulighet. Når vi nå forhandler nye betingelser med ett av våre viktigste markeder i Europa må norske myndigheter gripe anledningen.
Vi er kjent med at det gjøres en direkte kopling mellom markedsadgang for sjømat og landbruk i forhandlingene. Enhver forbedring med handelsbetingelsene for norsk sjømat krever at vi gir innrømmelser på import av landbruksvarer fra Storbritannia.
En slik kopling mellom våre offensive og defensive interesser er ikke en ny situasjon. Det er godt dokumentert at Norges restriktive landbrukspolitikk har vært en hindring for å oppnå bedringer i handelen med sjømat i en rekke av våre internasjonale avtaler. EØS-avtalen er ikke et unntak.
Sjømat Norge og Norges Fiskarlag vil innstendig be om at vi i forhandlingene med Storbritannia vektlegger behovet til en av våre viktigste eksportnæringer, heller enn nok en gang prioritere en sterk, subsidiert og beskyttet landbruksnæring.
Sjømatnæringens klare forventning er at en ny frihandelsavtale med Storbritannia vil gi en betydelig forbedring av markedsadgangen for norsk sjømat. Velger myndighetene også denne gangen å beskytte landbruket, så velger de samtidig bort norske arbeidsplasser og eksportinntekter.
Og det i en tid da det aldri har vært viktigere å sikre inntekter til fellesskapet.