Det viktigste for vår beredskap er ikke materiell, men mennesker

av Børre Andreassen, spesialrådgiver forsvar og totalberedskap i Samarbeidet for Norsk Maritim Kompetanseberedskap

Norge står foran en historisk satsing på forsvar og beredskap. Et bredt flertall på Stortinget har sluttet seg til at vi skal bruke 3,5 prosent av BNP på forsvar, inkludert støtten til Ukraina. I tillegg er det varslet at 1,5 prosent av BNP skal gå til styrking av sivil infrastruktur og beredskap.

Summen av dette er en av de største sikkerhetspolitiske investeringene i moderne tid. Men i denne satsingen mangler én avgjørende komponent: kompetansen som skal bære totalforsvaret.

Norge er en sjøfartsnasjon
Norge er en av verdens mest markante sjøfartsnasjoner. Med en kystlinje på over 100.000 kilometer er vi både avhengige av og vant til å bruke sjøen som fremføringsakse.

Dette er ikke en romantisk forestilling om havet, men et logistisk grunnpremiss for norsk sikkerhet og velferd. De fleste av våre forsyningslinjer går sjøveien, det meste av import og eksport fraktes på skip, og store deler av energiforsyningen og industrien er avhengig av maritim transport.

Med Sverige og Finland som medlemmer av NATO blir Norge en enda viktigere maritim korridor for allierte styrker og forsyninger. En større del av alliert logistikk vil måtte gå sjøveien – gjennom norske farvann og havner, og videre inn i Norden. Dette øker behovet for maritim kompetanse, særlig der truslene er sammensatte og usikkerheten stor.

Den glemte infrastrukturen
Når politikere snakker om «sivil infrastruktur», handler det ofte om bygg, veier, havner, IKT og energi. Men infrastruktur er mer enn det fysiske.

• Kompetanse er også infrastruktur.

En skipselektriker bruker fem år på utdanning og læretid. Det tar åtte til ti år å utvikle erfaren brobesetning. Både maskinister og dekksoffiserer må vedlikeholde og oppdatere sertifikater fortløpende. De menneskene vi trenger om fem til ti år må komme i utdanning i dag.

Forsvarskommisjonen formulerte det presist: «Kompetanse er en knapphetsfaktor i hele forsvarssektoren og i samfunnet for øvrig.» Totalberedskapskommisjonen fulgte opp: «Utholdenhet i krise forutsetter at sivilsamfunnet har tilstrekkelig kapasitet, kompetanse og robusthet.»

Likevel er kompetanse – og særlig maritim kompetanse – fraværende i definisjonen av hva som skal styrkes gjennom de 1,5 prosentene av BNP.

Maritim sektor er en bærebjelke i totalforsvaret
I en krise er det ikke bare Sjøforsvaret som skal seile. Sivile fartøy skal sikre forsyninger, transportere militært materiell, ta imot allierte forsterkninger, opprettholde energiforsyning og bidra til logistikk og evakuering.

Flere deler av maritim næring melder om utfordringer med tilgang på kvalifisert personell. Dette gjelder både ferjedrift, kystfart og offshore, og skaper press på bemanningen i en sektor med høy aktivitet. Utflagging svekker både jurisdiksjon og muligheten til å rekvirere fartøy i en krise.

Samtidig er søkertallene til maritime utdanninger høye, men antall studieplasser er for lavt.

Dette kan paradoksalt nok svekke forsvarsevnen ved at samfunnets samlede motstandskraft forvitrer, selv om man «kvesser» den spisse enden.

Dugnad er ikke en beredskapsstrategi
Mange omtaler totalforsvaret som en dugnad. Men vi kan ikke gjemme oss bak dugnadsbegrepet for å unngå de vanskelige valgene: Hvilke næringer er mest kritiske for vår forsvarsevne? Hvilke utdanninger må prioriteres for å styrke robustheten i utpekte sektorer?

• Et totalforsvar uten folk er ikke et troverdig forsvar

Vi kan investere milliarder i nye fartøy, systemer og planer. Men uten folk som kan operere dem, faller alt sammen. Risikoen er at vi bygger opp den «spisse enden» mens den bærende konstruksjonen under svekkes.

• Kompetanse må inn i rammen for sivil infrastruktur

Når Norge nå forplikter seg til å bruke 1,5 prosent av BNP på sivil infrastruktur, må maritim kompetanse inngå i denne definisjonen. Det er ikke mulig å styrke totalberedskapen uten å styrke utdanningskapasiteten i fagmiljøene som faktisk bærer beredskapen.

For maritim sektor innebærer dette økt kapasitet i maritime utdanninger, langsiktig finansiering av kritisk kompetanse, tiltak som motvirker utflagging av strategisk tonnasje, videreutvikling av beredskapsordningen for sjøfolk og en nasjonal plan for maritim kompetanseberedskap som del av den varslede maritime strategien.

Dette er ikke særinteresser. Dette er grunnleggende sikkerhetspolitikk.

Om Samarbeidet for Norsk Maritim Kompetanseberedskap

• Prosjektet er etablert for å møte kompetansebehovene som følger av Forsvarets langtidsplan og økte beredskapskrav.
• Samarbeidspartnere er Maritimt Forum Nordvest (prosjektlederansvar), ÅKP / GCE Blue Maritime Cluster, NTNU Ålesund, NTNU Ocean Training Centre, Fagskolen Møre og Romsdal, Ålesund vgs., Borgund vgs. og Norsk Maritimt Kompetansesenter.
• Formålet er å styrke samspillet mellom maritim næring, utdanning og Forsvaret – og sikre nødvendig kompetanse til både sivil og militær sektor.
• Prosjektet finansieres av Sparebanken Møre og Møre og Romsdal fylkeskommune.