Drømmen jeg bærer på, for ungdommen og bygdene våre

Av og til må vi stoppe opp, sette en fot i bakken og spørre oss selv hva som er viktigst. Er det gode jobbmuligheter og skoletilbud i distriktet eller sentralisering av videregående utdanning og attraktive offentlige stillinger i de større tettstedene?

Vil vi ha et helthetlig og lokalt utdanningstilbud i Haram, Tingvoll, Stranda, Lom, Dokka og Skarnes? Eller må 15- og 16-åringene våre flytte på hybel og sitte på buss i timevis for å få seg en utdannelse? Og hvem kjenner kompetansebehovene best og har mest kontakt med det lokale næringslivet ute i distriktet, hvor det meste av verdiskapingen og innovasjonen skjer, er det kommunene eller fylkesleddet?

For meg er det like trist å lese om disse skolenedleggelsene, som å vite at de er totalt unødvendige. Det har blitt et sant mareritt.

Utgått på dato
I mine øyne er ikke hovedutfordringene de færre elevene, men forvaltningsstrukturen vi har fra en annen tid.

For ordens skyld, det er ikke slik lengre at alt man trenger for en yrkesfaglig videregående skole er noen høvel- og dreiebenker. Det er knalldyre og høyspesialiserte fagfelt det dreier seg om. En ny videregående skole med moderne verksteder koster flerfoldige hundre millioner kroner.

De som underviser der er meget høyt utdannede med lang fartstid i privat næringsliv, før de søker seg til skoleverket. Mange går atskillig ned i lønn for å ta disse lærerstillingene. Det sier ikke så lite om hvor mye de ånder og lever for fagene sine. Vi skylder både dem og elevene de aller beste tilbudet og vilkårene.

Vi kan skjelle og smelle på fylkeskommune- og statsforvalternivået så mye vi vil, men dette er høyt kompetente fagfolk som gjør sitt aller ytterste og vel så det, for at vi alle og barna våre skal ha en god og trygg hverdag og fremtid. Som på mange andre områder i landet vårt nå, er hovedutfordringen hvordan vi har strukturert tjenestetilbudet, ved å legge det til et regionalt og ikke lokalt nivå. Og det er det politikerne og velgerne som bestemmer.

· Men kommuner kan da ikke drive videregående skoler? spør mange.

· Tja, svarer jeg. Er du nå så sikker på det? Personlig skulle jeg gjerne ha sett et godt videregående tilbud i hver en bygd der det er en ungdomsskole. For det mener jeg at vi bør få til og skylder ungdommene våre, som skal bygge samfunnene og landet vårt videre. Og sist men ikke minst, ta vare på oss når vi blir eldre.

· Nei, nå tuller du! Jeg tror du er helt på rusk, jeg, å fantasere sånn! Dette er bare drømmerier.

Ja, kanskje er det bare en drøm jeg har, at småkommunene kan utdanne høykompetente fagarbeidere i tett samarbeid med det lokale næringslivet og bygge nærsamfunnene, innbyggernes liv og velstand videre. At ungdommene våre får vokse opp og formes tett på bygdene, naturen og bedriftene som vil gi dem lære- og arbeidplass, ikke tilbringe store deler av oppveksten sin på en buss eller hybel.

DET ER DEN DRAUMEN

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje, 
at det må skje – at tidi skal opna seg
 at hjarta skal opna seg at dører skal opna seg 
at berget skal opna seg at kjeldor skal springa 
– at draumen skal opna seg, 
at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge, 1966

Desentralisere samfunnet
For å realisere denne drømmen, må vi se nærmere på bestanddelene til en videregående utdannelse i dag, som hovedsakelig består av henholdsvis felles- og yrkesrettede fag og praktisk opplæring, samt hvilke ressurser vi allerede har på ungdomskolene, som klasserom og fellesfaglektorer.

På hver en ungdomsskole er det nå høyutdannede lærere med mastergrad, som er mer enn kompetente til å undervise i alle fellesfagene på videregående. Klasserom og smarttavler har man også. For en lektor som meg, er det hipp-som-happ om jeg underviser på mellomtrinnet, ungdomsskolen, videregående eller fag- og høyskoler. Om det er kommunen, fylkeskommunen eller staten som utbetaler lønnen min, er også helt likegyldig. Pensjonen opparbeider jeg uansett gjennom Statens pensjonskasse.

Faglig og menneskelig er det også svært givende å følge elevene fra barneskolen til de blir unge voksne og selvstendige. De vil nok også føle seg mer trygge på og søke støtte eller råd hos voksenpersoner som har fulgt dem så og si hele oppveksten.

Like ens, for de teoretiske yrkesfagene er det bedre at læreren pendler ut til de forskjellige undervisningsstedene, i stedet for at 10-15 elever må reise inn til et større tettsted for disse timene. Eller kanskje hen kan undervise deltid på skolen ved siden av sitt vanlige arbeid i en lokal virksomhet, som min far tannlegen gjorde på Borgund videregående skole for tannpleierelevene en mannsalder siden?

Praksis og utplassering får elevene allerede på de lokale bedriftene eller kommunale servicetilbudene, som omsorgsboliger eller barnehager. Med andre ord, mesteparten av opplæringen kan foregå ute på bygdene. Når det gjelder studiespesialisering, kan all undervisning foregå på ungdomsskolene i distriktet. Fellesfagene er ellers like for de yrkesfaglige de studieforberedende linjene.

Gripe mulighetene
Utdanningsdirektoratet åpner opp for en mengde forskjellige varianter på hvordan vi kan organisere yrkesfagene, også på en desentralisert måte som skissert over, og ikke bare sentralisere tilbudene i de større tettstedene

Det eneste man ikke kommer utenom, er den praktiske undervisningen på de høyspesialiserte verkstedene eller i de lokale bedriftene, og dette gjelder alle yrkesfag.

· Akkurat, ja, det var det jeg visste! sier nok mange da og slår seg smilende på kneet.

· Ja, men hva med å organisere disse høyspesialiserte verkstedene som interkommunale selskap, IKS? Hvor de større kommunene er vertskommuner og de mindre kjøper plasser etter behov, på langvarig basis, selvfølgelig. Bygdene vet også best hvilken kompetanse lokalsamfunnene trenger fremover og kan gi stipend og støtte til forskjellige fagretninger, slik at ungdommen søker seg til utdanninger de trenger. Like ens, praktisk undervisning kan eleven også få ute i de lokale bedriftene.

Alle bevilgninger kommer uansett fra staten, og ved å legge mest mulig opplæring til distriktskommunene, får vi større statlige overføringer dit også. I tillegg blir det lettere å rekruttere høyt utdannede akademikere, ofte kvinner, til skolene i utkants-Norge, hvor det nå ofte er så få undervisningstimer i de enkelte fagene at det ikke er interessant å søke jobb der.

Da trenger ungdommene våre å pendle kun et par ganger i uken inn til de større tettstedene, hvis ikke den praktiske opplæringen kan foregå ute i de lokale virksomhetene. I en yr ungdomstid, hvor man ønsker å komme seg i hvert fall litt ut av hjembygda og få nye venner og bekjentskaper kan det være en god ting, men ikke hver dag.

Så spørsmålet vi må stille oss, hva er viktigst? Gamle strukturer og dogme, med andre ord sentralisering, eller tjenester nærmest der vi trenger dem, og dermed utvikling av distriktene hvor behovene er og verdiskapningen og innovasjonen skjer?

For det er den drømmen jeg bærer på, for ungdommen og bygdene våre.