Men diskusjonen synes så langt å dreie seg lite om hvordan forvaltningen skal rigges for det oppdraget som ble gitt da Stortinget behandlet meldingen om vekst i norsk havbruksnæring.

Handlingsregler i produksjonsområder

Stortinget har vedtatt et prinsipp om forutsigbare handlingsregler knyttet til produksjonsområder. Produksjonskapasiteten i hvert område skal kunne økes, fryses eller reguleres ned annet hvert år. Miljøets tålegrenser og naturvitenskapelig definerte produksjonsområder skal utgjøre det faglige fundamentet for å regulere havbruksnæringen.
Det nye forvaltningssystemet innføres forhåpentligvis i løpet av 2017. Grunntanken i systemet er å kunne styre næringens vekst og utvikling ut fra naturens tåleevne.
I første omgang vil systemet omfatte effekter av lakselus på ville bestander, men det andre miljøhensyn kan kobles på hvis det er faglig dekning for det.

Nytt system krever annen organisering av forvaltningen

I et slikt dynamisk system bør antall forvaltningsinstanser bli færre for at prosessene skal kunne gå tilstrekkelig effektivt. Det vil ikke være hensiktsmessig og bli unødvendig komplisert dersom én forvaltningsmyndighet tildeler mer kapasitet, mens en annen reduserer den.
Det vil heller ikke være forenlig med prinsippet om forutsigbare handlingsregler i produksjonsområder dersom like saker behandles ulikt i de forskjellige produksjonsområdene.
Det må være faglige vurderinger basert på naturvitenskap og miljøets tålegrenser, og ikke regionalpolitiske vurderinger som legges til grunn i havbruksforvaltningen.
Både oppdrettsnæringen og forståelsen av næringens miljøutfordringer er i sterk utvikling. Dersom forvaltningen skal utgjøre en positiv forskjell, må kompetansen hos forvaltningsorganene utvikles i minst samme tempo.
Organiseringen av forvaltningen må ha en fleksibel innretning for å kunne tilpasses stadig nye utfordringer. Alternativet er ressurskrevende samordningstiltak og større bruk av offentlige midler enn nødvendig.
Det ligger åpenbare gevinster i å gjøre havbruksforvaltningen enklere og mer helhetlig. For å ta et eksempel: i dag er det fylkeskommunene som tildeler lokaliteter til akvakultur, mens Fiskeridirektoratet er klageinstans. I tillegg fører Fiskeridirektoratet tilsyn med at virksomhetene drives slik akvakulturloven krever. Dette gjør det vanskeligere å effektivt utveksle erfaringer mellom de som tildeler og de som driver tilsyn.
Ved å innrette forvaltningen annerledes har vi her en betydelig mulighet til å oppnå en synergieffekt allerede nå.
Det viktigste er likevel å påpeke at Stortingets vedtak om handlingsregler i produksjonsområder vanskelig kan gjennomføres på fornuftig vis uten å samle tildelings- og tilsynskompetansen. Dette fordi den nye ordningen baserer seg på at konsekvensene av oppdrettsanleggenes drift i et produksjonsområde skal gi grunnlaget for å regulere kapasiteten for de samme anleggene.
Et skille mellom de som tildeler og de som fører tilsyn med driften innebærer at den nye ordningen blir både ineffektivt og vanskelig å gjennomføre i praksis.

Hvordan sikre god og helhetlig bruk av arealene?

I dag er det kommunene som har retten til å planlegge sjøarealene, inklusive den delen av allmenningen som kan settes av til oppdrettsformål. Det sier seg selv at vurderingene vil variere fra kommune til kommune. Planrulleringer bærer ofte preg av videreføring, og en reell fornying av kystsoneplanene er krevende for kommunene.
I Fiskeridirektoratet mener vi å se at arealene som kommunene tillater brukt til oppdrett, en del steder ikke står i forhold til regjeringens vekstambisjoner.
Siden tusenårsskiftet har størrelsen på den enkelte oppdrettslokalitet økt betydelig. Næringen ønsker vanligvis å konsentrere driften på færre og større lokaliteter. Samtidig bruker forvaltningsorganene ulike tilnærminger for å gjøre seg opp en mening om hva som er rett lokalitetsstørrelse.
En oppdretter som ønsker å øke driftsomfanget på en lokalitet, vil erfaringsmessig kunne møte ulike holdninger fra myndighetene. Dette må i framtiden kunne gjøres på en mer smidig og samordnet måte.
Hele havbruksforvaltningen må derfor utfordres til å tenke nytt og settes i stand til å kunne bidra til å løse miljøutfordringer og innovasjonsbehov på en rasjonell og sikker måte. Det motsatte vil kunne gi uakseptable tilstander: Enten at miljøhensyn ikke blir tilstrekkelig ivaretatt eller at havbruksnæringen ikke får vokse og utvikle seg til beste for havlandet Norge og dets innbyggere.
Fiskeridirektør Liv Holmefjord