Det hjelper heller ikke å fremstille virkeligheten som mer dyster enn den er. Arbeiderpartiet bruker en retorikk som gir inntrykk av at forskjellene i Norge er enorme. La oss holde oss til fakta: Norge er blant landene i verden med minst ulikhet. Det skyldes i stor grad at vi har høy levestandard, høy tillit i befolkningen og godt utbygde offentlige velferdstjenester.
Det skal vi være stolte av. Og i krisen vi har stått i dette året, har vi kjent på hvor mye det betyr for oss.
Det betyr likevel ikke at vi skal senke skuldrene. Selv om kjøpekraften har økt med 80 prosent siden midten av 1980-tallet, er også ulikheten i Norge større nå enn den var for 30 år siden. Det er et utviklingstrekk vi ser i store deler av verden, og forklaringen er blant annet globalisering og teknologiske endringer.
Men det bør være innlysende at å reversere globaliseringen eller den teknologiske utviklingen ikke er et godt tiltak for å få ulikheten ned. Det samme gjelder Arbeiderpartiets svar: Økt skatt. Tror Arbeiderpartiet virkelig at høyere skatt på norske bedrifter og norsk eierskap bidrar til ungdom uten jobb eller at barn i fattige familier får det bedre?
Vi må ha et skattenivå som bidrar til at vi har flest mulig arbeidsplasser og mest mulig verdiskaping i Norge. Fordi den største forskjellen mellom folk i Norge er mellom de som er i jobb og de som er utenfor, og fordi det er disse arbeidsplassene som skaper inntektene vi bruker for å finansiere velferdssamfunnet. Gratis utdanning, for eksempel. Utdanning er det viktigst for å bidra til varig utjevning av sosiale forskjeller.

Flere fullfører og består

Veien ut i arbeidslivet er kortere for de som fullfører videregående enn for de som dropper ut. I syv år har regjeringen jobbet systematisk med å få flere ungdommer til å fullføre videregående skole. Over 40 000 lærere har fått tilbud om videreutdanning, elever får intensivopplæring slik at de ikke blir hengende etter, innsatsen mot mobbing i skolen er styrket og vi har innført fraværsgrense. Dette fungerer. Nå fullfører rekordmange ungdommer videregående skole – over hele landet.

Vi må unngå at ledigheten biter seg fast

Før koronakrisen var sysselsettingsandelen i Norge på vei opp. Det er dit vi må tilbake. Det betyr at vi må legge til rette for at bedriftene våre kan skape arbeidsplasser til de som nå står i ledighetskø. Og at vi i tiden fremover må være ekstra oppmerksomme på de som hadde svak tilknytning til arbeidslivet også før krisen.

Første integreringsløft siden 2003

Nesten halvparten av de som lever i familier med lav inntekt har innvandrerbakgrunn, og mange av de som kommer til Norge sliter med å bli en del av både arbeidslivet og samfunnslivet her. Bedre integrering er derfor også et viktig tiltak for å redusere ulikheten fremover.
Integreringsløftet som regjeringen nå gjennomfører, er den største reformen på integreringsområdet siden Erna Solberg var kommunalminister. Den skal gi flere innvandrere utdanning, både på grunnskolenivå og videregående. Og den stiller krav til kvalitet i opplæringen. Det spiller ingen rolle hvor mange undervisningstimer du har hatt hvis du ikke snakker og forstår norsk når kurset er ferdig.

Hjelp til de som har minst

Alle som kan jobbe, bør få muligheten til det. Samtidig må vi fortsatt ha gode og målrettede ordninger som fanger opp de som av ulike årsaker faller utenfor. Ordningene må være innrettet slik at de i størst mulig grad hjelper folk tilbake til yrkeslivet, men de må også sikre god livskvalitet for de som ikke kan jobbe.
I girer Tajik seg åpenbart opp til valgkamp, men jeg håper ikke Arbeiderpartiets valgkampstrategi det neste året er å tegne skremmebilder og karikere politiske motstandere. Det ser vi nok av i andre land, og det bidrar verken til mindre ulikhet eller til mer tillit. En god og saklig debatt om hvilke tiltak som fungerer, hadde det derimot vært spennende å møte Arbeiderpartiet i.
For Høyre er det viktigste å ta tak i årsakene til ulike muligheter og forskjeller i samfunnet vårt. Vi vil skape muligheter for alle, og da må vi også sørge for at flere får kunnskapen og kompetanse til å delta. Men vi må også skape flere og nye jobber.
Dette innlegget stod først på trykk i VG 29. oktober 2020