Har politikerne gitt opp norsk skole?

Ett tema er fraværende i årets valgkamp, og det er norsk skole og hva politikerne ønsker med den. Det kan være forståelig at våre folkevalgte ønsker å gå stille i dørene her. For det er dessverre ikke samsvar mellom politikernes ord og handling når det gjelder den norske skolen. År etter år ytrer politikerne seg om at Norge skal ha «verdens beste skole». Det er dessverre langt mellom liv og lære. Året med pandemi og lærerstreik er tydelige eksempler på det.

Det er stor misnøye blant mange lærere i dag. Mange søker seg over til andre yrker og det er stor nedgang i antall søkere til lærerutdanningen. 53 prosent av lærerne har søkt seg bort fra yrket, eller vurderer å søke seg bort. Antall søkere til lærerutdanningen har i år gått ned med 4,3 prosent. Å jobbe i skolen under pandemien har vært svært utfordrende både praktisk og helsemessig.

Lærernes misnøye kom til uttrykk gjennom lærerstreiken i vår, som regjeringen valgte å gripe inn i. Utad har politikerne rost lærerne for vår viktige samfunnsfunksjon, samtidig som de har stadig ignorert og kuttet i skolens behov. Når lærernes frustrasjon blir møtt med svulstige ord og stadige nedskjæringer, er det noe som skurrer.

Vanligvis ville TV-skjermene og avisspaltene vært breddfulle av floskler og fagre formuleringer som hyller «verdens viktigste yrke» på denne tiden. I år derimot, har det vært tyst om dette. Når vi vet hvordan tilstanden er i norsk skole i dag, må vi tørre å diskutere situasjonen åpenhjertig og kalle en spade for en spade.

Under vårens årsmøte i Norsk Lektorlag Møre og Romsdal var det stor frustrasjon blant våre medlemmer over den belastningen og ressursmangelen de opplever i utøvelsen av profesjonen sin. Dette gjelder ikke bare Møre og Romsdal fylkeskommune, men også de aller fleste kommunene i fylket vårt og det ganske land.

Skolene har lenge vært en salderingspost, noe som resulterer i:

• Færre vikarer ved sykemeldinger. Elevene opplever dermed å ikke å få undervisning, men må «jobbe selvstendig» med faget når lærerne er syke.
• Flere lærere med liten eller ingen utdanning i fagene de underviser blir brukt som faglærere.
• Skolebøker blir ikke innkjøpt. Lærerne må bruke digitale ressurser som ikke er kvalitetssikret og ikke gir et tilfredsstillende faglig og pedagogisk utbytte.
• Skolene og arbeidsplassene til lærerne og elevene er ofte nedslitte, har dårlig ventilasjon og er på andre måter mangelfulle.
• Klassene blir større og større, og ekstra lærerressurser blir ikke satt inn ved behov.
• Elever med psykososiale utfordringer får ofte ikke den støtten de har krav på.

Samlet sett fører dette til at elevene ikke får det antall undervisningstimer i fagene de skal ha i henhold til Opplæringsloven. De får heller ikke den faglige oppfølgingen de har krav på fra skolens side, i form av lærere med utdanning i faget, tilrettelagt undervisning eller oppdaterte lærebøker.

Lærerne for sin del blir enda mer motløse, siden de må prøve å kompensere for disse manglene så godt de kan. Mange blir frustrerte og oppgitte over at de ikke får den støtten og ressursene de trenger til å utføre jobben sin på en god måte, og til slutt søker de seg vekk.

Ressursmangelen i norsk skole er alvorlig, og vi står ved et veiskille. Valget står mellom å gi opp visjonen om å ha «verdens beste skole» og bare godta at vi har et middelmådig skoleverk. I dag er vi dessverre nærmere det første alternativet enn det siste. Hvis denne negative utviklingen fortsetter, vil det få konsekvenser for det norske kunnskaps- og velferdssamfunnet.

Gitt fraværet av en satsing på norsk skole blant landets fylkeskommuner og kommuner, er det en «sånn midt på treet» skole politikerne har bestemt.

Kilder: VG og Regjeringen.no

Av Pål Aarsæther, leder Norsk Lektorlag i Møre og Romsdal