– Havbruket i Norge har bare så vidt begynt

For verden forandrer seg hele tiden. Min ambisjon er at havbruksnæringen skal vokse, få flere ben å stå på og lede an når verden beveger seg mot helt nye muligheter innen akvakultur. Norge er verdens neste største eksportør av sjømat og den største på atlantisk laks. Vi er også ledende på bærekraft, på forskning og forvaltning, på kompetanse og på teknologi.

Jeg mener havbruksnæringen i Norge er ganske unik, fordi den har klart å kombinere lokal forankring med globale muligheter, kystens tradisjoner med ny teknologi, hardt arbeid med visjoner - som har vist pågangsmot, utholdenhet og kreativitet. Ikke minst har vi sett under pandemien at bransjen er tilpasningsdyktig.

Må bli bedre på alt
Om vi så ser framover, er oppskriften klar: vi må bli bedre på alt, både det vi allerede er gode på og det som den nye utviklingen vil bringe. Det skal vi gjøre ut fra det forspranget vi har.

Det er ikke minst dette regjeringens havbruksstrategi handler om. Økt vekst innenfor bærekraftige rammer er målet. Innovasjon og teknologiutvikling, mer kunnskap og diversifisering, er midlene.

Dynamisk næring
I framtida vil vi kanskje tenke annerledes om oppdrett enn vi gjør i dag. Men målet mitt er at norsk akvakultur skal være en dynamisk næring der mange produksjonsmetoder og produkter, sjømatindustri og leverandørindustri, kompetanse og teknologi, fungerer i samspill. Det handler også om samspill med andre sektorer der vi er gode i Norge.

Et eksempel er havbruk til havs. Her kan vi ikke bare bygge videre på det vi har fått til i fjordene. Vi må også koble inn vår kompetanse på offshore og maritim. Et annet eksempel er oppdrett på land. Her er ikke våre naturlige forutsetninger lenger det sentrale, men vår kompetanse, ikke minst når det gjelder genetikk, fiskehelse og fôr. Lukkede anlegg i sjø er en annen trend som kan bli viktig, fordi det kan la oss kontrollere miljømessige utfordringer på en ny måte.

Nye muligheter
Dette er eksempler på nye trender som kan innebære store muligheter for Norge, og gi oss flere ben å stå på enn tradisjonell oppdrett med åpne merder. Men det forandrer ikke at utgangspunktet vårt er nær perfekte naturlige forhold i fjordene. Jeg mener det er mye å hente på å optimalisere hvordan vi utnytter dette fortrinnet.

Miljøutfordringer
Hovedgrunnen til at havbruket ikke har kunnet vokse like mye de siste årene som tidligere, har mye å gjøre med miljøutfordringer - spesielt lakselus. Her peker havbruksstrategien på flere tiltak, blant annet at det såkalte trafikklyssystemet skal ligge til grunn, og stadig videreutvikles og forbedres. Jeg vil også foreslå etablering av en ordning for tildeling av miljøteknologi-tillatelser. I forslaget legges det opp til en årlig tildelingsrunde. Og siden det er en miljøteknologiordning, foreslår vi at søker som et minimum må oppfylle følgende strenge krav for å få tildelt tillatelser:

1. Null utslipp av egg og frittsvømmende stadier av lakselus
2. Minimum 60 prosent oppsamling av slam.
3. Det vil også stilles krav til rømmingssikkerhet

Vi kommer til å foreslå to alternative tildelingsmetoder: Det første alternativet er at tillatelsene tildeles på auksjon etter en prekvalifiseringskonkurranse. Det andre alternativet er en innovasjonskonkurranse, der de søkerne som får flest innovasjonspoeng vinner frem. Innovasjonspoeng vil tildeles til de som vil ta i bruk løsninger som vil ha bedre effekt enn minimumskravene, for eksempel at en større andel av slammet renses. Vederlaget vil da kunne settes som en fastpris, der utgangspunktet er auksjonspriser minus et fradrag. I fremtiden må vi forvente enda større søkelys på klimagassutslipp, fiskehelse og dyrevelferd.

Klimagassutslipp handler mye om importert fôr, og regjeringen vil derfor satse på utvikling av alternative fôrkilder i Norge. Samtidig vil vi fra 2024 fase inn krav om lav- og nullutslipp for fôrflåter og servicefartøy, der det er mulig.

Digitalisering
Når det gjelder fiskehelse og dyrevelferd, gjenbruk og sirkulære verdikjeder og generelt større samspill med økosystemene vi opererer i, ser vi at digitalisering, bruk av stor-data og neste generasjons teknologi, kan gi betydelige fordeler. For eksempel kan bruk av systemer med kunstig intelligens i merdene redusere håndteringen av fisk, noe som gir mindre stress og friskere fisk. Jeg mener slik teknologi både kan gjøre driften mer skånsom og næringen mer lønnsom, både fordi flere fisk overlever og fordi bedre velferd svarer til nye krav fra forbrukerne.

Selve teknologiutviklingen i Norge kan i seg selv gi et betydelig grunnlag for eksport. Uavhengig av hvordan havbruksproduksjonen vil se ut i morgendagens Norge, må vi være fremoverlente i selve teknologiutviklingen, slik at vi ikke bare fortsetter å være en stor eksportør av sjømat. Norge kan også bli en ledende leverandør av forskjellige typer teknologiløsninger, som møter ulike behov og forskjellige muligheter over hele verden.

Optimist
Jeg er optimistisk på vegne av havbruksnæringen i Norge, fordi jeg vet hvor mye bra som foregår, hvor mange som ligger i front med hensyn til bærekraft og miljø, og som satser videre med samme pågangsmot og samme visjonære holdning som har preget bransjen fra starten. Det er rett og slett et imponerende moment nå i næringen, som jeg tror vil ha en snøballeffekt og tiltrekke seg både flinke folk og grønne investeringer. Her skal myndighetene være med. Vi skal legge til rette for mest mulig samspill og synergier slik at næringen kan lede vei mot en virkelig bærekraftig utnyttelse av det blå potensialet.

En voksende verdensbefolkning trenger mat. Når FNs komité for matsikkerhet har bedt Norge vise vei i hvordan blå mat kan sikre fremtidens matsikkerhet, sier det mye om hva vi har fått til allerede og Norges legitimitet på området. Men det sier også mye om hva som er mulig om vi ser framover. Fortellingen om havbruket i Norge har bare så vidt begynt.