Tidligere i år varslet den skotske fiskeriministeren at han vil holde tilbake 12% av den skotske makrellkvoten, i et forsøk på å sikre økte landinger av makrell i Skottland. Dette er et proteksjonistisk tiltak som truer råstofftilgangen for industrien i Norge.
Men Skottland var ikke først ute. Færøyene innførte allerede for flere år siden en landingsavgift på 2 danske kroner per kilo sild og makrell dersom fangsten blir levert i utlandet. Intensjonen var å bygge opp fiskeindustrien på Færøyene, og det har de klart. Den største taperen er industrien i Norge, som i mange år har kjøpt råstoff fra Færøyene. Med avgiften falt denne muligheten i praksis bort.
De proteksjonistiske tiltakene fra Færøyene og Skottland har ført til at mindre råstoff blir landet i Norge. Det skjer til tross for at norske bedrifter over tid har vært i stand til å betale den beste prisen både til norske og utenlandske fiskebåter. Kapasitetsutnyttelse er kritisk for å skape en lønnsom sjømatindustri, og når råstoff faller bort blir det vanskeligere å skape verdier og arbeidsplasser i Norge.
Norske myndigheter har forsikret oss om at arbeidet mot innføringen av proteksjonistiske tiltak har høy prioritet. Vi håper dette arbeidet fører frem, men så langt har ikke saklig argumentasjon hatt noen effekt.
Det er ikke bare i råvarehandelen vi har problemer med våre naboer i vest. Fordelingen av sild, makrell og kolmule har i flere år vært en uløst floke. Mange har krav, men ingen har noe å gi. På årsmøtet i Fiskebåt i forrige uke manet styrelederen til kamp mot Island og Færøyene. Han ba statsministeren følge opp fordelingssaken med sine kollegaer i Island og Færøyene, og sørge for at de blir mer realistiske i sine krav.
Sjømat Norge støtter fiskebåtredernes ønske om å få på plass avtaler om forvaltningen av sild, makrell og kolmule. Det er nødvendig, både av hensyn til ressursforvaltningen og for å skape mer forutsigbarhet i markedet. Samtidig må vi kunne forutsette at norsk industri får konkurrere om dette råstoffet. Dette blir stadig vanskeligere som følge av proteksjonisme og integrasjon rundt oss, og det norske regelverket gjør heller ikke hverdagen enklere. Omsetningsreglene fastsatt av Sildesalgslaget pålegger faktisk norske fiskere å by ut sine fangster for salg til utenlandske kjøpere, i en del tilfeller. Det er også slik at den enkelte fiskebåtreder kan la være å tilby fangsten til norske kjøpere. Videre har vi særnorske krav og avgifter som konkurrentene i utlandet ikke må forholde seg til. Vi kan ikke akseptere slike konkurranseulemper i kampen om råstoffet.
Konsekvensen kom klart til syne under årets loddefiske ved Island. Store deler av den norske loddekvoten har faktisk blitt landet på Island, uten at norske kjøpere har fått mulighet til å delta i konkurransen om det norske råstoffet. I tillegg har enkelte norske fiskebåtredere valgt å selge lodde til Færøyene; til en industri som er bygd opp gjennom å ekskludere konkurransen fra norske anlegg. De samme fiskebåtrederne som har utpekt Færøyene til hovedfienden i ressurskampen synes altså det er helt fint å handle med Færøyene. Mens fiskeriministeren skriver brev og holder møter med færingene om den ulovlige landingsavgiften, inngår aktører i den norske fiskeflåten «bestevennavtaler» med færøysk industri. Dette er etter våre begreper både umusikalsk og kortsiktig. En konkurransekraftig norsk fiskeindustri er avgjørende for den norske fiskeflåten, men det krever at industrien gis mulighet til å konkurrere. Det er også grunn til å spørre hvorfor Norge skal bytte bort fisk for å få kvoter i andre lands farvann, om ikke denne fisken skal gjøres tilgjengelig for konkurranse fra industrien i Norge.
Det som nå skjer er at vi støtter opp om industrien i land som selv hindrer landinger til Norge, på bekostning av industrien og verdiskaping i Norge. Vil norske politikere, fiskesalgslag og redere fortsette på et spor som spiller den norske fiskeindustrien sjakk matt?
Men Skottland var ikke først ute. Færøyene innførte allerede for flere år siden en landingsavgift på 2 danske kroner per kilo sild og makrell dersom fangsten blir levert i utlandet. Intensjonen var å bygge opp fiskeindustrien på Færøyene, og det har de klart. Den største taperen er industrien i Norge, som i mange år har kjøpt råstoff fra Færøyene. Med avgiften falt denne muligheten i praksis bort.
De proteksjonistiske tiltakene fra Færøyene og Skottland har ført til at mindre råstoff blir landet i Norge. Det skjer til tross for at norske bedrifter over tid har vært i stand til å betale den beste prisen både til norske og utenlandske fiskebåter. Kapasitetsutnyttelse er kritisk for å skape en lønnsom sjømatindustri, og når råstoff faller bort blir det vanskeligere å skape verdier og arbeidsplasser i Norge.
Norske myndigheter har forsikret oss om at arbeidet mot innføringen av proteksjonistiske tiltak har høy prioritet. Vi håper dette arbeidet fører frem, men så langt har ikke saklig argumentasjon hatt noen effekt.
Det er ikke bare i råvarehandelen vi har problemer med våre naboer i vest. Fordelingen av sild, makrell og kolmule har i flere år vært en uløst floke. Mange har krav, men ingen har noe å gi. På årsmøtet i Fiskebåt i forrige uke manet styrelederen til kamp mot Island og Færøyene. Han ba statsministeren følge opp fordelingssaken med sine kollegaer i Island og Færøyene, og sørge for at de blir mer realistiske i sine krav.
Sjømat Norge støtter fiskebåtredernes ønske om å få på plass avtaler om forvaltningen av sild, makrell og kolmule. Det er nødvendig, både av hensyn til ressursforvaltningen og for å skape mer forutsigbarhet i markedet. Samtidig må vi kunne forutsette at norsk industri får konkurrere om dette råstoffet. Dette blir stadig vanskeligere som følge av proteksjonisme og integrasjon rundt oss, og det norske regelverket gjør heller ikke hverdagen enklere. Omsetningsreglene fastsatt av Sildesalgslaget pålegger faktisk norske fiskere å by ut sine fangster for salg til utenlandske kjøpere, i en del tilfeller. Det er også slik at den enkelte fiskebåtreder kan la være å tilby fangsten til norske kjøpere. Videre har vi særnorske krav og avgifter som konkurrentene i utlandet ikke må forholde seg til. Vi kan ikke akseptere slike konkurranseulemper i kampen om råstoffet.
Konsekvensen kom klart til syne under årets loddefiske ved Island. Store deler av den norske loddekvoten har faktisk blitt landet på Island, uten at norske kjøpere har fått mulighet til å delta i konkurransen om det norske råstoffet. I tillegg har enkelte norske fiskebåtredere valgt å selge lodde til Færøyene; til en industri som er bygd opp gjennom å ekskludere konkurransen fra norske anlegg. De samme fiskebåtrederne som har utpekt Færøyene til hovedfienden i ressurskampen synes altså det er helt fint å handle med Færøyene. Mens fiskeriministeren skriver brev og holder møter med færingene om den ulovlige landingsavgiften, inngår aktører i den norske fiskeflåten «bestevennavtaler» med færøysk industri. Dette er etter våre begreper både umusikalsk og kortsiktig. En konkurransekraftig norsk fiskeindustri er avgjørende for den norske fiskeflåten, men det krever at industrien gis mulighet til å konkurrere. Det er også grunn til å spørre hvorfor Norge skal bytte bort fisk for å få kvoter i andre lands farvann, om ikke denne fisken skal gjøres tilgjengelig for konkurranse fra industrien i Norge.
Det som nå skjer er at vi støtter opp om industrien i land som selv hindrer landinger til Norge, på bekostning av industrien og verdiskaping i Norge. Vil norske politikere, fiskesalgslag og redere fortsette på et spor som spiller den norske fiskeindustrien sjakk matt?
Sjømat Norge, avdeling for fiskeindustri
Sverre Johansen, Kyrre Dale
Publisert: 24.02.2017 18:24
Sist oppdatert: 11.02.2021 08:41
