Kraftselskapene har for grådige eiere

For et års tid siden anslo Statnett at kraftbehovet i 2030 vil øke til 178 TWh, og til 220 TWh i 2050 – opp fra om lag 140 TWh, med muligens 260 TWh i 2050. La oss si vi trenger 100 TWh mer kraft innen 2050.

Hvis risikokapital kun kommer fra norske kraftselskaper, og 30 prosent egenkapital er nødvendig, er ikke summen av investeringsevne i selskapene i nærheten av å klare dette. 15 selskaper står for over 90 prosent av norsk kraftproduksjon, og samtlige har aggressive offentlige eiere hva utbytte angår.

Pareto Securities estimerer kostnaden til minst 420 milliarder kroner for å sikre de 40 TWh/år som Energikommisjonen etterlyser. Skaleres dette opp til 100 TWh, ender vi på 1.050 milliarder kroner. Med 30 prosent egenandel, må selskapene ut med anslagsvis 315 milliarder kroner. Prosjektfinansiering kan halvere beløpet til 157 milliarder kroner.

Forutsettes det at investeringene skal skje frem til 2030, må det hentes omtrent 26 milliarder kroner per år i egenkapital. Dette er litt mindre enn det bransjen som helhet tjente i kronåret 2021, korrigert for 50 prosent utbytte; høyere for Statkraft. Følgelig er det mangel på kapital, ellers også i grønne prosjekter, til å kunne levere tilstrekkelig ny kapasitet i tide.

I et teknologinøytralt Norge kan kjernekraft bli en del av løsningen, som i Sverige. Dersom Norge velger samme løsning som Emiratene , og som Det internasjonale energibyrået (IAEA) roser, kan det ta 12 år fra spaden kan settes i bakken ved ni lokasjoner og brukes 670 milliarder kroner for å sikre 100 TWh elektrisitet. Dette er 380 milliarder kroner billigere enn Paretos anslag, og reduserer selskapenes andel av prosjektfinansieringen fra 26 til 18 milliarder kroner; egentlig mindre fordi vi ignorerer læringseffektene. I Emiratene førte det til halverte kostnader fra første til fjerde reaktor, som leverer til 40 øre/KWh.

• Fordeler: Reduserte investeringer i nett og bevaring av uberørt natur.
• Kjente ulemper: håndtering av uran og sikring mot terror.

Slik blir det med ny kjernekraft basert på velprøvet teknologi fra erfarne leverandører; forskjellig fra hva mange legger til grunn når kjernekraft diskuteres. Dette er gjennomførbart med tanke på kompetanse, og statens rolle reduseres til å stille garantier.

Samfunnsmessig sett er det mye som står på spill. Det er på tide å tenke nytt.

Av Jan Emblemsvåg, professor ved NTNU og Jørgen M.B. Grønneberg, forfatter av flere klimabøker