Kronekursen – en strukturell utfordring for Norge

Den norske kronen handler nå over 11,70 mot euro og 10,70 mot dollar. Det har ikke skjedd før over en så lang periode. Mot euro og dollar snakker vi om en svekkelse på henholdsvis 40 og 50 prosent de siste 10 årene.

Svakere krone har bidratt sterkt til gode inntekter i sjømatnæringen over tid.

Den kontinuerlige kronesvekkelsen over de siste 10 årene, og særlig det siste året, er derimot i ferd med å utvikle seg til en strukturell utfordring for AS Norge.

Svekkelsen i perioden 2013 til og med 2021 kom i en periode med svært lav inflasjon, noe som er totalt annerledes enn situasjonen i dag hvor inflasjonen er høy. En stor del av prisveksten i Norge er importert fra utlandet, og svak norsk krone bidrar til høyere importerte priser. Alt vil dermed isolert sett bare bli dyrere med kontinuerlig NOK svekking.

Lønnsveksten i Norge bestemmes også i stor grad av konkurranseevnen til norsk konkurranseutsatt industri. En svakere norsk krone bedrer denne konkurranseevnen og gir dermed høyere lønnsevne i hele eksportsektoren. Dette vil løfte lønnsveksten i hele den norske økonomien.

For fiskerne gjør lottsystemet at fleksibiliteten i lønnsdannelsen er betre. Lønningene svinger i takt med inntektene, for andre deler av norsk økonomi som i all hovedsak er importavhengig og i fiskeindustrien er ikke dette tilfellet.

Over tid gir det i all hovedsak press på marginer i økonomien totalt sett, siden det tar tid å lempe kostnadsøkningen over på kundene/konsumentene. I noen næringer er den muligheten også begrenset.

En stadig svakere kronekurs øker derfor risikoen for en spiral av høyere pris- og lønnsøkning i økonomien. Det er ikke gunstig i en situasjon der konkurransekraften i norsk økonomi, målt ved en stadig svakere handelsbalanse utenom olje og gass, svekkes ytterligere. Oljefondet vil også stige som følge av svakere norsk krone, noe som bidrar til at Regjeringen kan bruke mer oljepenger i henhold til handlingsregelen.

Dette vil kunne øke offentlig sektor ytterligere og bidra til å gjøre Norge stadig mindre konkurransedyktig. Sånn sett har vi allerede et snev av hollandsk syke i norsk økonomi.

Dersom en slik pris- og lønnsspiral får fotfeste kan Norges Bank komme i en posisjon, der man blir tvunget til å heve renten kraftig for å forsvare den norske kronen.

På kort sikt kan en utligning av renteforskjellen mot utlandet stabilisere kronekursen noe, men kronekursen over tid synes nå mer avhengig av den norske konkurranseevnen enn renteforskjeller og oljeprisnivå.

På lengre sikt må derfor AS Norge gjøre noe med de strukturelle utfordringene.

Produktivitetsveksten i Norge sammenlignet med våre konkurrenter er i beste fall middels og offentlig sektors andel av økonomien vokser. Innretningen av skattesystemet tapper privateide bedrifter for kapital og begrenser nyetableringer av oppstartsbedrifter og langsiktig norsk eierskap.

Dette medfører at stadig mer kapital investeres utenfor Norge.

Kapitaleiere flytter ut og/eller utbytter forsvinner til utlandet. Offentlige midler via oljefondet og private pensjoner forvaltet av profesjonelle aktører plasseres i utlandet. Til og med småsparere har økt sin investeringsandel i utenlandske aktiva.

En bedring av konkurranseevnen forutsetter at kapital kan nyttes mer produktivt i Norge, og da må en øke incentivene for å gjøre nettopp det.

En god start vil være å fjerne den diskriminerende formuesskatten for norske eiere. Det vil utvilsomt medføre at mer kapital brukes til produktive investeringer i Norge, også langs kysten.

Det vil også kunne stimulere norsk gründervirksomhet og medføre flere oppstartsbedrifter, som på sikt også trolig vil være positivt for den grønne transformasjonen av norsk næringsliv.

En svakere krone har kompensert for dårligere konkurranseevne de siste 10 årene, men de underliggende strukturelle utfordringene i Norge kan ikke løses ene og alene av en evigvarende NOK svekkelse.

Det må hardere lut til, gjennom endringer politisk og i skatte- og avgiftssystemet. For beslutningstakere, investeringsvilje og kapitalflyt er en viss stabilitet og forutsigbarhet å foretrekke. Både i politikk, i skattesystem og i valutakurs.

Der er vi dessverre ikke nå. For Norge vil det koste dyrt i lengden. Konsekvensene i sjømatnæringen av dårligere konkurransekraft for AS Norge totalt sett, er den nyinnførte «lakseskatten» så langt det beste eksempelet på.

Offentlige utgifters andel av BNP for fastlands-Norge passerte 60 % før pandemien.

I mangelen på strukturelle grep må noen «betale» for økningen i offentlige utgifter.

Politikerne er dessverre nærsynte og tar ikke lenger fremoverlente valg, noe som bare vil svekke konkurransekraften til AS Norge ytterligere.