Kan vi ikke være enige om at denne evige kampen om likestilling er ferdig, ja til og med gått over streken? Det er jo tross alt guttene som nå er det” tapende kjønn” om vi ser på karaktersnitt, og norske fengsel. Kanskje vi bare skal avvikle hele greia?
Slik er noe av sjargongen i sosiale lag i når unge diskuterer kvinnedagen og dens betydning i dag. En slik undertone kom også til uttrykk under Debatten på NRK forrige uke.
Så hva skjer egentlig? Er likestillingskampen vunnet, og kanskje til og med gått over streken? Kan kvinnedagen 8.mars 2017, være Norges siste kvinnedag?
Som ung og politisk engasjert Molde-jente, har jeg aldri helt forstått hvordan noen kan anta at vi er fullverdig likestilt. Selvsagt, vi har satt snuten i riktig spor, og kommet på god vei siden kvinner fikk stemmerett i 1915. Menn har fått fødselspermisjon, kvinner tar mer høyere utdanning enn før, og i den moderne familien i dag forventes det ikke at kvinner lager middag, og ellers gjør alt husarbeid. Det er sant, vi har kommet langt innenfor kategorien likestilling. Nasjonalt sett.
Om vi derimot setter forstørrelsesglass over vårt eget fylke, vårt kjære Møre og Romsdal, så er virkeligheten noe annet. I Møre og Romsdal prater vi nemlig om” forgubbing”, og vi refereres gjerne med TV-programmet” Thaifjorden”. Enten vi vil det eller ei, så er fylket vårt dratt inn i reality-programmet” Da damene dro”, og vi vet verken hvordan vi skal komme oss ut av det, eller hvordan vi skal lokke de utreiste damene tilbake.
I Møre og Romsdal ser vi en negativ utvikling. I aldersgruppen 20-39 år er det 89 kvinner per 100 menn. Landsgjennomsnittet er derimot 94 kvinner per 100 menn. Dersom vi ser på andre fylker rundt om i landet er det kun Finnmark som gjør det dårligere enn oss. Totalt sett er det rundt 3500 færre kvinner i Møre og Romsdal, enn det er menn.
For Møre og Romsdal sin utvikling får dette store konsekvenser. For å sette det på spissen så dør fylket sakte men sikkert ut. Møre og Romsdal har en høyere andel av eldre enn landsgjennomsnittet, samtidig som det er færre i reproduktiv alder. Når kvinner i aldersgruppen 20-39 flytter ut av fylket vil det være færre reproduktive igjen. Når de ikke kommer tilbake, får ikke Møre og Romsdal den befolkningsmessige utviklingen vi ønsker, og trenger. Verken i folketall eller kompetanse.
Trenden i dag er nemlig at jenter får bedre karakterer på skolen enn gutter. Jenter tar høyere og lengre utdanning enn guttene, og de såkalte prestisje-utdannelsene, som jus og medisin, er dominert av unge jenter. Så hvordan skal vi i Møre og Romsdal, få disse velutdannede, kompetansedyktige damene til å flytte til fylket vårt?
Aller først burde vi gå i oss selv og se etter en error, en systemsvikt. Erfaringsmessig er jeg overbevist om at det er her det ligger. Unge jenters psykiske helse, mobbing, manglende skolehelsetjenestetilbud og mangel på kollektivtilbud for å komme seg til steder, er kanskje noen av grunnene til at jenter hopper i Oslo-slusa og aldri vender tilbake. Mangelen på kvinnelige frontfigurer i lederstillinger kan også være en årsak. Gunn-Berit Gjerde, Toril Hovdenak, Gunvor Ulstein og Siw Bergsås er noen kvinnelige ledere innen både privat og offentlig sektor som stikker hodet frem, men er de mange nok? Å etablere gode nok tjenester i kommunene slik at unge har dekt behovet sitt, og får den hjelpen de trenger, når det trengs, er viktig. Like viktig er det med kvinnelige ledere som tydeliggjør at det ER arbeidsmuligheter for kvinner med kompetanse, også i et mannsdominert fylke som Møre og Romsdal.
Så hvorfor kan vi ikke bare bli enige om at denne likestillingskampen er vunnet, og kanskje til og med har gått over streken? Skal vi bare slå fast at dette er Norges siste kvinnedag? Joda, vi kan godt gjøre det. Vi kan sitte å se på at kvinner med massiv og viktig kompetanse tar utdanning, får barn, og stifter familie, andre plasser enn i Møre og Romsdal. Vi kan også sitte å undre oss over hvorfor det er slik. Det kan vi gjøre. Men det skal vi ikke.
Vi i Møre og Romsdal skal jobbe for å gi best mulige tjenester til alle våre beboere, og dermed dekke behovene til våre unge jenter. På den måten vil de huske mulighetene de fikk, hjelpa de benyttet seg av når de trengte det og kollektivtransporten som hjalp de å komme seg dit de ville.
Som ung politisk Molde-jente har jeg, som de fleste andre, også planer om å flytte fra fylket. Jeg vil til en storby, ta høyere utdanning, og skaffe meg brei kompetanse innenfor de fagfeltene jeg interesserer meg for. Kriteriene for å vende hjemover er flere. Likevel er det en ting som jeg legger ekstra vekt på. Jeg ønsker ikke å flytte tilbake til et fylke, hvor voksne politikere sitter på hver sin tue, henger hverandre ut i media, og har stadige nabokrangler innad fylkesgrensene. Fogderistridenes tid må være forbi. Istedenfor kan vi bruke energi på godt samarbeid på tvers av tre regioner, for å skape gode arbeidsplasser, og lokke damene som dro, tilbake.
Vi trenger fortsatt feminisme. Vi trenger fortsatt kvinnedagen. Kanskje spesielt i Møre og Romsdal.
Slik er noe av sjargongen i sosiale lag i når unge diskuterer kvinnedagen og dens betydning i dag. En slik undertone kom også til uttrykk under Debatten på NRK forrige uke.
Så hva skjer egentlig? Er likestillingskampen vunnet, og kanskje til og med gått over streken? Kan kvinnedagen 8.mars 2017, være Norges siste kvinnedag?
Som ung og politisk engasjert Molde-jente, har jeg aldri helt forstått hvordan noen kan anta at vi er fullverdig likestilt. Selvsagt, vi har satt snuten i riktig spor, og kommet på god vei siden kvinner fikk stemmerett i 1915. Menn har fått fødselspermisjon, kvinner tar mer høyere utdanning enn før, og i den moderne familien i dag forventes det ikke at kvinner lager middag, og ellers gjør alt husarbeid. Det er sant, vi har kommet langt innenfor kategorien likestilling. Nasjonalt sett.
Om vi derimot setter forstørrelsesglass over vårt eget fylke, vårt kjære Møre og Romsdal, så er virkeligheten noe annet. I Møre og Romsdal prater vi nemlig om” forgubbing”, og vi refereres gjerne med TV-programmet” Thaifjorden”. Enten vi vil det eller ei, så er fylket vårt dratt inn i reality-programmet” Da damene dro”, og vi vet verken hvordan vi skal komme oss ut av det, eller hvordan vi skal lokke de utreiste damene tilbake.
I Møre og Romsdal ser vi en negativ utvikling. I aldersgruppen 20-39 år er det 89 kvinner per 100 menn. Landsgjennomsnittet er derimot 94 kvinner per 100 menn. Dersom vi ser på andre fylker rundt om i landet er det kun Finnmark som gjør det dårligere enn oss. Totalt sett er det rundt 3500 færre kvinner i Møre og Romsdal, enn det er menn.
For Møre og Romsdal sin utvikling får dette store konsekvenser. For å sette det på spissen så dør fylket sakte men sikkert ut. Møre og Romsdal har en høyere andel av eldre enn landsgjennomsnittet, samtidig som det er færre i reproduktiv alder. Når kvinner i aldersgruppen 20-39 flytter ut av fylket vil det være færre reproduktive igjen. Når de ikke kommer tilbake, får ikke Møre og Romsdal den befolkningsmessige utviklingen vi ønsker, og trenger. Verken i folketall eller kompetanse.
Trenden i dag er nemlig at jenter får bedre karakterer på skolen enn gutter. Jenter tar høyere og lengre utdanning enn guttene, og de såkalte prestisje-utdannelsene, som jus og medisin, er dominert av unge jenter. Så hvordan skal vi i Møre og Romsdal, få disse velutdannede, kompetansedyktige damene til å flytte til fylket vårt?
Aller først burde vi gå i oss selv og se etter en error, en systemsvikt. Erfaringsmessig er jeg overbevist om at det er her det ligger. Unge jenters psykiske helse, mobbing, manglende skolehelsetjenestetilbud og mangel på kollektivtilbud for å komme seg til steder, er kanskje noen av grunnene til at jenter hopper i Oslo-slusa og aldri vender tilbake. Mangelen på kvinnelige frontfigurer i lederstillinger kan også være en årsak. Gunn-Berit Gjerde, Toril Hovdenak, Gunvor Ulstein og Siw Bergsås er noen kvinnelige ledere innen både privat og offentlig sektor som stikker hodet frem, men er de mange nok? Å etablere gode nok tjenester i kommunene slik at unge har dekt behovet sitt, og får den hjelpen de trenger, når det trengs, er viktig. Like viktig er det med kvinnelige ledere som tydeliggjør at det ER arbeidsmuligheter for kvinner med kompetanse, også i et mannsdominert fylke som Møre og Romsdal.
Så hvorfor kan vi ikke bare bli enige om at denne likestillingskampen er vunnet, og kanskje til og med har gått over streken? Skal vi bare slå fast at dette er Norges siste kvinnedag? Joda, vi kan godt gjøre det. Vi kan sitte å se på at kvinner med massiv og viktig kompetanse tar utdanning, får barn, og stifter familie, andre plasser enn i Møre og Romsdal. Vi kan også sitte å undre oss over hvorfor det er slik. Det kan vi gjøre. Men det skal vi ikke.
Vi i Møre og Romsdal skal jobbe for å gi best mulige tjenester til alle våre beboere, og dermed dekke behovene til våre unge jenter. På den måten vil de huske mulighetene de fikk, hjelpa de benyttet seg av når de trengte det og kollektivtransporten som hjalp de å komme seg dit de ville.
Som ung politisk Molde-jente har jeg, som de fleste andre, også planer om å flytte fra fylket. Jeg vil til en storby, ta høyere utdanning, og skaffe meg brei kompetanse innenfor de fagfeltene jeg interesserer meg for. Kriteriene for å vende hjemover er flere. Likevel er det en ting som jeg legger ekstra vekt på. Jeg ønsker ikke å flytte tilbake til et fylke, hvor voksne politikere sitter på hver sin tue, henger hverandre ut i media, og har stadige nabokrangler innad fylkesgrensene. Fogderistridenes tid må være forbi. Istedenfor kan vi bruke energi på godt samarbeid på tvers av tre regioner, for å skape gode arbeidsplasser, og lokke damene som dro, tilbake.
Vi trenger fortsatt feminisme. Vi trenger fortsatt kvinnedagen. Kanskje spesielt i Møre og Romsdal.
Norunn Brøste Kjersem, leiar av ungdomspanelet
Publisert: 08.03.2017 11:19
Sist oppdatert: 11.02.2021 08:41
