Tanks ruller inn i Ukraina. Hvilke konsekvenser får det for norsk politikk og vårt forhold til Russland?

«Spokonoy nochi» (god natt) var det siste mamma hvisket i øret mitt om kvelden da jeg var barn. Det hadde hun lært da hun som ung trønder fikk jobb som au pair for Per Egil Hegge i Moskva tidlig på 70-tallet. Hegge var journalist og ble etter hvert erklært uønsket i Sovjetunionen – sammen med resten av familien, mamma inkludert. Jeg er født i 1973, så hvem vet, kanskje jeg kan takke en sovjetisk byråkrat for at jeg ble født? Mamma ble i hvert fall sendt hjem tidligere enn beregnet og ble deretter kjæreste med han som skulle bli min far, Bjarne.

Sikkert er det i hvert fall at mitt forhold til Russland har vært godt. Russland er et storslått rike med fantastiske ressurser, en rik kultur vi i Vesten vet altfor lite om, og et utrolig gjestfritt folk. Men det er også et folk som har vært ualminnelig uheldig med sine ledere.

Mens resten av Europa gjennomgikk en gradvis demokratisering, tok Russland veien rett fra tsardømme til kommunistisk diktatur under Lenin og Stalin. Om mens andre verdenskrig for oss representerte et endelig oppgjør med diktaturet, endte Russland som en imperialistisk stormakt som fortsatt undertrykte både egne innbyggere og nabostater. Det er denne tradisjonen Vladimir Putin nå skriver seg inn i. Vi håpet vel alle på et skifte i Russland med frie valg på 90-tallet, men etter Tsjetsjenia, Georgia, Krim, Donbass, Luhansk og nå resten Ukraina viser at Russland i 2022 dessverre holder på sine svært problematiske tradisjoner.

Det er ikke lett å si hvem det er mest synd på, russiske soldater som sendes inn for å bekjempe et broderfolk, eller ukrainerne som invaderes av det som burde være venner og nære allierte. Sikkert er det i hvert fall at det blir få vinnere og mange tapere i hjertet av Europa nå.

Uansett, krigen i vår egen bakgård viser igjen hvor viktig det var at Norge så tydelig valgte vesten og NATO etter andre verdenskrig (til store protester fra ytre venstre). Den alliansen må Norge stå fjellstøtt på. Vesteuropa og USA er, tross alle Boriser og Donalder, våre nærmeste venner og allierte. Og da må vi fortsette den utenrikspolitiske linja fra Einar Gerhardsen. Og vi må stå tydelig på lag med både Ukraina og andre stater som vil velge demokrati og selvstendighet framfor livet som lydrike under Russland.

Dernest må Norge prioritere opp det norske forsvaret. Vi er et land som alltid kommer til å trenge allierte i møte med aggressive stormakter. Men vi må også ha troverdighet for vår evne og vilje til å forsvare eget territorium. Etter murens fall, slapp vi forsvaret for langt ned. Nå må vi bygge det opp igjen. Heimevernet er i noen kretser blitt uglesett, men det er den eneste delen av forsvaret vårt som er tilstede i hele Norge. Moderne krigføring, som vi nå ser i Ukraina, viser at en angriper kan stå relativt fritt i hvor man velger å angripe. Og da må vi ta konsekvensen av det med å prioritere den delen av forsvaret vårt som skal være tilstede overalt.

Til slutt må vi holde på håpet om en bedre framtid for Russland, Ukraina og Europa. Russisk aggresjon må fordømmes og motarbeides, men vår rolle er også å holde døra oppe og aldri gi opp ønsket om et bedre forhold til vår store nabo i øst. Vi må våge å drømme om en dag da europeiske land ikke møter hverandre med våpenmakt, men at vi bygger fred, velstand, optimisme og demokrati gjennom handel og samarbeid.

Så, spokonoy nochi Putin og Russland. Vi får håpe natta hverken blir lang eller kald.