Tilbake til fortiden

I et intervju i E24 advarer NHO-direktør Ole-Erik Almlid mot mer statlig eierskap. Han mener at Arbeiderpartiet har en tilnærming til næringspolitikk som vi ikke har sett på veldig lang tid. Vi har sett det i saken om salg av Hydros valseverk og i Arbeiderpartiets program.

Arbeiderpartiet har i en rekke utspill ment at jeg driver passiv industripolitikk. Selv mener de å stå for en aktiv og strategisk industripolitikk. Å drive aktiv og strategisk industripolitikk høres fint ut. Hvem vil ikke framstå som strategisk og aktiv? Men når politiske partier strør om seg med slike honnørord, er det grunn til å se nærmere på det konkrete innholdet.

For det første er det uklart, helt konkret, hva Arbeiderpartiet vil at staten skal eie mer av. Hva betyr det når partiet vil åpne for at staten etablerer eller kjøper seg inn i selskaper som er av stor strategisk interesse for Norge, og hvorfor vil de dette? Det høres forlokkende ut, men det er nok mer strategisk interessant for enkelte aktører, enn for Norge og fellesskapet. Innebærer det mer enn løse tanker om å investere i hydrogen, mineraler eller helseindustri? De rødgrønne førte staten inn på eiersiden i daværende Aker Holding i 2007, etter å ha hørt at Aker Solutions kunne bli solgt til utlandet. Fasiten i dag er at staten har tapt flere milliarder på investeringen. Dette var felleskapets midler, som kunne blitt brukt på andre måter.

Bedrifter der det er viktig å ha hovedkontor, forskning, teknologiutvikling og strategisk beslutningskompetanse i Norge er allerede den primære begrunnelsen for statens eksisterende eierskap i noen av børsens største selskaper. Betyr det at Ap ønsker å gå inn i flere av dagens store børslokomotiver? I så fall hvilke? Dette ønsker jeg et konkret svar på.

Aps næringspolitiske talsperson, Terje Aasland, har tidligere uttalt at staten bør ha et enda sterkere eierskap "på områder der staten skal sikre kontroll på vegne av fellesskapet, som Statkraft, som forvalter vannkraftressursene, eller Vinmonopolet, som er et viktig alkoholpolitisk verktøy" (DN). Hva innebærer det? Staten eier allerede Statkraft og Vinmonopolet. Hvilke nye selskaper mener Ap det er vesentlig for staten å sikre kontroll på, på vegne av fellesskapet?

Staten har flere verktøy
Staten, det vil si politikere og byråkrater, har begrenset kompetanse til å styre og utvikle selskaper i et internasjonalt marked i stadig endring. Det er næringslivet som har de beste kunnskapene og ferdighetene til å drive forretning. Politikere kan ikke vedta i statsbudsjettet hvilke bedrifter som skal lykkes. Men myndighetene kan legge til rette for at konkurransedyktige norske bedrifter og næringer skal kunne gripe muligheter der de selv er villige til å satse.

Statlig eierskap er ett virkemiddel, men veldig ofte er andre virkemidler bedre. Staten trenger for eksempel ikke eie all eiendom i Norge for å sikre allemannsretten. Det er tilstrekkelig å regulere. Det er denne innsikten Ap stempler som passiv industripolitikk.

Jeg er enig med Almlid når han sier at staten må drive politikk. Ikke butikk. Da kan det gå skikkelig galt, og det finnes det flere eksempler på. Da tidligere næringsminister Trond Giske i 2011-2012 forsøkte å overkjøre Telenor-styret og styreleder Harald Norvik i forbindelse med en salgsprosess, skapte det store bruduljer, og styrelederen takket til slutt for seg. En slik innblanding kan medføre at det blir krevende å rekruttere de best kvalifiserte styremedlemmene i statlig eide selskaper, noe heller ikke de ansatte er tjent med. Det Arbeiderpartiet egentlig ønsker er å sentralisere investeringsbeslutninger til politikere og byråkrater i Oslo.

Ifølge Finansdepartementet har staten brukt 98 milliarder kroner på økonomiske tiltak overfor bedriftene i møte med virusutbruddet. Koronaordningene er ikke perfekte, men staten bidrar med mye.

Ifølge Støre er forsterket statlig eierskap et virkemiddel for å skape arbeidsplasser i nye markeder, og for å sikre langsiktig kapital for dem som går inn med teknologisk risiko (VG). Statlig ressursbruk krever penger, som betyr høyere skatt på arbeidsplasser og arbeidstakere. Samtidig vil Ap at staten skal drive mer forretning, så staten skal altså hente inn mer fra private og bruke pengene til å gå inn i privat sektor som investor og konkurrent. Blir det mer verdiskaping ut av det?

Selskapene hvor staten i dag er deleier har i mange tilfeller tidligere hatt staten som heleier. I disse selskapene har staten, anført av tidligere statsminister Jens Stoltenberg, aktivt solgt seg ned. Ap, anført av statsministerkandidat Jonas Gahr Støre, vil gå motsatt vei. De vil kjøpe seg inn i selskaper som er private. Det er alltid en grunn til at private superkapitalister vil selge. Når både kunder og private eiere beveger seg vekk fra en markedsplass, er det sjelden en god idé at staten går inn som eier. Det betyr som regel å utsette problemer og redusere verdiskapingen i Norge. Mer statlig deleierskap i regi av en Ap-ledet regjering kan raskt bli en garanti for å utsette omstilling, eller fortsette med ulønnsom produksjon. Ingen er tjent med å gjenta feilslåtte forsøk på statlig industribygging på 70- og 80-tallet. Koronapandemien endrer ikke på dette

Effektive virkemidler
Dype lommer på fellesskapets vegne er ikke en oppskrift på fremtidig økt verdiskaping og trygge arbeidsplasser. Det er fellesskapet som må ta regningen i form av høyere skatter og mindre til velferd.

Regjeringen fører en industripolitikk der staten blant annet bidrar med kapitaltilgang, risikoavlastning, kompetanseutvikling og teknologiutvikling for bedriftene. For eksempel har statlig eide investeringsselskapet Nysnø, etablert av regjeringen i 2017, hittil fått bevilget over 2,4 milliarder kroner. Nysnø bidrar til fremveksten av nye grønne, lønnsomme og bærekraftige selskaper med virksomhet i Norge. Investeringene skjer på forretningsmessig grunnlag, sammen med andre investorer. Dette er noe annet enn et permanent statlig eierskap i store og etablerte norske selskaper. Slike virkemidler er mer effektive for å fremme verdiskaping og lønnsomme og trygge arbeidsplasser, enn nytt statlig eierskap.

Desentralisering av makt
En aktiv industripolitikk må ikke bli hyperaktiv. Ingen tjener på at politikere gjør statlig eierskap til en konkurranse om hvem som er mest aktive. For meg koker det til syvende og sist ned til dette – desentralisering av makt. Jeg tror at klokskap og visdom er rikelig og godt fordelt blant kapitaleiere og ansatte over hele landet, og jeg stoler på at de tar bedre og mer kompetente investeringsbeslutninger enn politikere og byråkrater i Oslo.