Allmenngjøringsloven ble kjempet fram av LO og venstresiden i norsk politikk med argumenter om at verftsindustrien drev med ‘sosial dumping’. Dette begrepet knyttes til arbeidsinnvandring hvor utenlandske arbeidstakere får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere inklusivt brudd på regler om helse, miljø og sikkerhet, arbeidstid og krav til bostandard.
Verftsindustrien mente den gang, som nå, at dette er feil, men vi hadde et kommunikasjonsmessig problem – hvordan vi kan forsvare å leie inn folk fra Øst-Europa (i hovedsak) til langt under norsk tariff og likevel hevde at dette ikke var sosial dumping. Svaret på det ble ikke hørt og i alle fall ikke forstått. Derfor ble denne loven vedtatt med det formålet å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med norske arbeidsvilkår.
Når dette er sagt er det viktig å huske på at denne loven kom som et resultat av et EU direktiv der Norge var det eneste landet som ikke reserverte seg ift å beskytte konkurranseevnen til sentrale industrier. For verftsindustrien, som konkurrerer internasjonalt, så har dette vært en katastrofe i sakte utfoldelse men industrien har kamuflert situasjonen – frem til nå.
Av de større skipsbygningsverftene i Norge er det ingen som tjener penger. Kleven har vært mer eller mindre teknisk konkurs. Vard går med underskudd så det holder, Ulstein verft likeså. Noen få, små verft har funnet seg nisjer der de overlever, men nisjeaktører vil alltid finnes slik at det interessante er å diskutere utviklingen i et overordnet perspektiv. Dessverre, i mye av den politiske retorikken ser man på unnatakene men glemmer de store trendene, noe som jeg vil prøve å belyse videre.
Stort sett er alt stålarbeid nå flyttet ut – Kleven gjør litt stålarbeid hjemme, men langt fra så mye som enkelte tror. Store deler av utrustningsarbeidet er flyttet ut på de fleste verft. Dette betyr at verftsindustrien har tapt tusenvis av arbeidsplasser som en direkte årsak til allmenngjøringen. Møreforskning fant i et prosjekt med Vard for noen år siden at multiplikatoren på en verftsarbeider er omtrent 5,3. Det betyr at 1 arbeidsplass i et verft genererer totalt sett 5,3 arbeidsplasser fordelt på 3,0 i privat sektor og 2,3 i offentlig sektor. Landet har således tapt tusener av arbeidsplasser.
Riktignok er en stor andel av disse innleid arbeidskraft, men at det har gått ut over verftsindustrien er hevet over enhver tvil. Det er kort og godt grenser for hvor mye motbør norske verft klarer å håndtere og likevel holde seg flytende. Man må ha et overskudd som også gjør at man kan investere for fremtiden ellers er det bare et tidsspørsmål før man har store problemer. Da skal det ikke store fantasien til å skjønne at når man kjører med underskudd, eller marginale overskudd, kvartal etter kvartal så utarmes industrien fort.
Er denne situasjonen overraskende? Selvsagt ikke. For eksempel, verft i Danmark kan leie inn polsk arbeidskraft til under 100 kroner timen, mens et norsk verft må betale 400 for samme mannen. Spanske verft har en tax lease-ordning i tillegg til lavere timerater, Tyrkia, Kina… listen er lang. Så har man riktignok kontrahert en del mindre cruiseskip de siste årene, men bunnlinjen i disse prosjektene er ikke å skryte av for å si det mildt.
Ikke klarer man å konkurrere effektivt på fiskebåter lengre heller, og offshore markedet er nærmest borte. Short-sea er utenfor rekkevidde og man mangler verftkapasiteter på store skip. Det gjør at man i dag har kun små cruiseskip, spesialskip og nisjefartøy å konkurrere på. Skrekkscenarioet nå er at også små-cruiseskip markedssegmentet over-kontraheres fordi dette segmentet står for bortimot 80% av aktiviteten på norske verft.
Verftene som bygger direkte for olje- og gassindustrien har også vesentlige problemer ved at man har utviklet standarder og kostnadsnivåer i Norge, som gjør at vi ikke klarer å konkurrere internasjonalt – utenfor NORSOK regimet. Det blir med spøk sagt at med en gang man legger et prosjekt innen NORSOK regimet så stiger kostnadene med 20 – 30%. Denne spøken er selvsagt langt fra bare en spøk…
Det er på tide at man i dette landet tar tak i de reelle problemene – over-spesifikasjoner og lønnsomhet – fremfor å innføre særnorske regler, -prosjekter, -teknologier etc. fordi man har lagt så mange byrder til børa – slik som Allmenngjøring og formueskatt – at verftene ikke klarer å overleve på normalt vis. På mange måter er det paralleller i dette med Jones Act i USA ved at man holder en industri i live ved beskyttelse mens man unngår å se på de fundamentale problemene. Resultatet er at en fabrikktråler produsert i USA koster omtrent det dobbelte av en produsert i Norge!
Vi har aldri vært mer avhengig av olje- og gassektoren i Norge, og en utarming av verftsindustrien vil forverre problemet. Går mange av verftene under vil dette også ha klare ulemper for både utstyrsfabrikantene og design/engineeringsmiljøene i marin næring men selv store Equinor vil merke dette. Når en industri rakner så er det sjeldent at det ikke får større konsekvenser i leverandørindustrien og kundene. Det er kanskje på tide at man begynner å tenke på industrien i dette landet og ikke bare velferd og hvordan man skal fordele. Skal her bli noe å fordele, må det skapes først.