Ikkje minst dei siste 20 åra har utviklinga skote fart, og motsetningane har vakse fram. Likeverdet og harmonien som var der er borte. Byane er blitt fullstendig overlegne om ein tenkjer på kommersialisering, tilgang på interessante arbeidsplassar, folketalsutvikling, vekst, og dermed også makt.
I vårt fyrste barometer i banken hausten 2001 var dette vårt hovudfokus, og det har berre aktualisert seg meir for kvart år. Kort oppsummert; Sentraliseringskreftene verkar sterkare enn nokon gong. Maktstrukturane endrar seg kraftig. Media si makt aukar og debattane blir tabloide. Teknologien verkar inn på alt og alle og forsterkar omstillingsbehova. Dei store blir større og mange små forvitrar.
Ingen skal vere i tvil om mitt engasjement for distrikta og ei balansert og berekraftig utvikling. Ingen skal heller vere i tvil om at i det perspektivet spelar primernæringane ei viktig og avgjerande rolle. Men ingen skal heller vere i tvil om at eg ser behovet for endringar, nytenking og vilje til å ta konsekvensane av utviklinga. Mi viktigaste oppgåve som leiar er å sjå inn i framtida og førebu mi verksemd og mine tilsette på kva som ventar oss. Det same gjeld for politikarar og andre som sit med makt og i posisjonar der dei påverkar folk og samfunn si framtid. Vi må alle ta inn over oss realitetane og gjere våre val og prioriteringar med det som utgangspunkt.
Motlaus? Fortvila? Ja! Men eg er vel mest skuffa. Skuffa over at vi ikkje klarer å sjå utfordringane, bli samde om fakta og diskutere løysingar på ein sakleg og konstruktiv måte. Skuffa over mangel på respekt for motparten sine argument. Skuffa over mangel på vilje til å finne løysingar som alle kan stille seg bak. Skuffa over at lokalpolitikarar som er valde til fylkestinget held fram med å vere lokalpolitikarar dag og natt gjennom heile tingsetet. Skuffa over at vi ikkje klarer å utøve eit samla press mot sentrale styresmakter, men gjer det så lett å la andre bestemme for oss.
Tøffe prioriteringar og krevjande omstillingar har lenge vore kvardagen i næringslivet. Dette kjem i større grad til å prege også resten av samfunnet, offentleg sektor og kultur. «Distriktspolitiske verkemiddel» kjem til å gå ut av den politiske ordlista. Sympatien og forståinga for korleis pengar til infrastruktur, overføringar til landbruket og kollektivtrafikk blir brukt endrar seg i takt med veksten i byane, prisen på bacon på Svinesund og køane på E6. Slik er det berre. 80 prosent av befolkninga bur og lever i byane. Dei utgjer også 80 prosent av stemmene. Difor må vi endre både politikk og taktikk. Alternativet er ytterlegare forvitring.
Ein vår prega av landbruksoppgjer, endring i inntektsmodellen til fylkeskommunen, og til sist, vegval for E39, synleggjer meir enn nokon gong verknadane av den verkelegheita eg beskriv ovanfor. Distriktsprofilen blir svekka og vår eiga påverknad blir mindre. Eg tillet meg difor å kome med nokre tankar om kvar enkelt av disse hendingane.
Slå saman Bondelaget og Småbrukarlaget. Tal med ei stemme. Innsjå at dagens modell må endrast. Delta konstruktivt i debatten utan å la dykk provosere av ein arrogant minister. Tenk taktisk i høve opinionen. Berekraft er det viktigaste ordet i framtidas landbrukspolitikk. Konsentrer innsatsen om dei som satsar fullt og heilt på bondeyrket og framsnakk kvarandre. Vri ordningane frå driftstilskot til investeringsstøtte slik at vi får fornya endå større del av næringa. Bygg ein stolt, sterk og lønnsam profil av bonden og næringa.
Trusselen i den nye inntektsmodellen er sjølvsag dårlegare tilbod til folk flest i fylket. Eg trur likevel at det skal vi kunne leve med. Eg fryktar meir konsekvensane av sjølve prosessen. Nye rundar med debattar rundt kostnadskutt der posisjonering og plassering av eigne representantar i ulike utval, tek krafta ut av dei viktige debattane om korleis vi skal forme og påverke framtida. Eg fryktar ein ny skulestrukturdebatt meir enn noko anna. Viktigast av alt no er fokuset på korleis vi skal utvikle eit lønnsamt, berekraftig og mindre maskulint næringsliv. Vi må lykkast betre med å tilby interessante arbeidsplassar til kvinnene. Utan dei dør bygdene. Eg fryktar at den krafta som skulle vore brukt i dette livsviktige arbeidet forsvinn i interne debattar og delegasjonsreiser til hovudstaden
Til slutt eit par ord om E39 og «vegen vidare». Ei avgjerd er fatta. La oss akseptere det. No er tida inne til å realisere dette på best mogeleg måte. Merk dykk Erna si helsing om at eventuelle forsøk på omkamp i fylket berre ville forsinke gjennomføringa. Omkampar har vi hatt nok av. Bli samde om prioriteringane. Støtt kvarandre for ein gongs skuld! Det er lenge til brua kjem. Få rusta opp Byrkjelo – Sandane i påvente av omlegginga. Forlang to ferjer og 15 minuttars avgang umiddelbart på Anda – Lote. Fullfør Olden – Innvik og jobb knallhardt for at dette må staten ta sin del av sidan dette blir deler av framtidas E39. Få bygt tunnellen gjennom Utvikfjellet så fort som mogeleg.
Eg trur det blir mange krevjande prosessar. Men utgangspunktet vårt er godt. Vi har det godt her i fylket. Kanskje har vi hatt det litt for godt litt for lenge. No er det tid for dei konstruktive debattane som handlar om vegen vidare.
Arvid Andenæs
I vårt fyrste barometer i banken hausten 2001 var dette vårt hovudfokus, og det har berre aktualisert seg meir for kvart år. Kort oppsummert; Sentraliseringskreftene verkar sterkare enn nokon gong. Maktstrukturane endrar seg kraftig. Media si makt aukar og debattane blir tabloide. Teknologien verkar inn på alt og alle og forsterkar omstillingsbehova. Dei store blir større og mange små forvitrar.
Ingen skal vere i tvil om mitt engasjement for distrikta og ei balansert og berekraftig utvikling. Ingen skal heller vere i tvil om at i det perspektivet spelar primernæringane ei viktig og avgjerande rolle. Men ingen skal heller vere i tvil om at eg ser behovet for endringar, nytenking og vilje til å ta konsekvensane av utviklinga. Mi viktigaste oppgåve som leiar er å sjå inn i framtida og førebu mi verksemd og mine tilsette på kva som ventar oss. Det same gjeld for politikarar og andre som sit med makt og i posisjonar der dei påverkar folk og samfunn si framtid. Vi må alle ta inn over oss realitetane og gjere våre val og prioriteringar med det som utgangspunkt.
Motlaus? Fortvila? Ja! Men eg er vel mest skuffa. Skuffa over at vi ikkje klarer å sjå utfordringane, bli samde om fakta og diskutere løysingar på ein sakleg og konstruktiv måte. Skuffa over mangel på respekt for motparten sine argument. Skuffa over mangel på vilje til å finne løysingar som alle kan stille seg bak. Skuffa over at lokalpolitikarar som er valde til fylkestinget held fram med å vere lokalpolitikarar dag og natt gjennom heile tingsetet. Skuffa over at vi ikkje klarer å utøve eit samla press mot sentrale styresmakter, men gjer det så lett å la andre bestemme for oss.
Tøffe prioriteringar og krevjande omstillingar har lenge vore kvardagen i næringslivet. Dette kjem i større grad til å prege også resten av samfunnet, offentleg sektor og kultur. «Distriktspolitiske verkemiddel» kjem til å gå ut av den politiske ordlista. Sympatien og forståinga for korleis pengar til infrastruktur, overføringar til landbruket og kollektivtrafikk blir brukt endrar seg i takt med veksten i byane, prisen på bacon på Svinesund og køane på E6. Slik er det berre. 80 prosent av befolkninga bur og lever i byane. Dei utgjer også 80 prosent av stemmene. Difor må vi endre både politikk og taktikk. Alternativet er ytterlegare forvitring.
Ein vår prega av landbruksoppgjer, endring i inntektsmodellen til fylkeskommunen, og til sist, vegval for E39, synleggjer meir enn nokon gong verknadane av den verkelegheita eg beskriv ovanfor. Distriktsprofilen blir svekka og vår eiga påverknad blir mindre. Eg tillet meg difor å kome med nokre tankar om kvar enkelt av disse hendingane.
Slå saman Bondelaget og Småbrukarlaget. Tal med ei stemme. Innsjå at dagens modell må endrast. Delta konstruktivt i debatten utan å la dykk provosere av ein arrogant minister. Tenk taktisk i høve opinionen. Berekraft er det viktigaste ordet i framtidas landbrukspolitikk. Konsentrer innsatsen om dei som satsar fullt og heilt på bondeyrket og framsnakk kvarandre. Vri ordningane frå driftstilskot til investeringsstøtte slik at vi får fornya endå større del av næringa. Bygg ein stolt, sterk og lønnsam profil av bonden og næringa.
Trusselen i den nye inntektsmodellen er sjølvsag dårlegare tilbod til folk flest i fylket. Eg trur likevel at det skal vi kunne leve med. Eg fryktar meir konsekvensane av sjølve prosessen. Nye rundar med debattar rundt kostnadskutt der posisjonering og plassering av eigne representantar i ulike utval, tek krafta ut av dei viktige debattane om korleis vi skal forme og påverke framtida. Eg fryktar ein ny skulestrukturdebatt meir enn noko anna. Viktigast av alt no er fokuset på korleis vi skal utvikle eit lønnsamt, berekraftig og mindre maskulint næringsliv. Vi må lykkast betre med å tilby interessante arbeidsplassar til kvinnene. Utan dei dør bygdene. Eg fryktar at den krafta som skulle vore brukt i dette livsviktige arbeidet forsvinn i interne debattar og delegasjonsreiser til hovudstaden
Til slutt eit par ord om E39 og «vegen vidare». Ei avgjerd er fatta. La oss akseptere det. No er tida inne til å realisere dette på best mogeleg måte. Merk dykk Erna si helsing om at eventuelle forsøk på omkamp i fylket berre ville forsinke gjennomføringa. Omkampar har vi hatt nok av. Bli samde om prioriteringane. Støtt kvarandre for ein gongs skuld! Det er lenge til brua kjem. Få rusta opp Byrkjelo – Sandane i påvente av omlegginga. Forlang to ferjer og 15 minuttars avgang umiddelbart på Anda – Lote. Fullfør Olden – Innvik og jobb knallhardt for at dette må staten ta sin del av sidan dette blir deler av framtidas E39. Få bygt tunnellen gjennom Utvikfjellet så fort som mogeleg.
Eg trur det blir mange krevjande prosessar. Men utgangspunktet vårt er godt. Vi har det godt her i fylket. Kanskje har vi hatt det litt for godt litt for lenge. No er det tid for dei konstruktive debattane som handlar om vegen vidare.
Arvid Andenæs
Publisert: 03.12.2015 12:59
Sist oppdatert: 11.02.2021 08:41
