Vårt bidrag i verdens matfat

Norge er et annerledesland, og det er vi stolte av. Vi har en sterk fellesskapstanke her i landet og lang tradisjon for å bidra etter evne. Norske oppdrettere har stor evne og stor vilje til å bidra til fellesskapet, det har de bevist om og om igjen. Likevel, i vår iver etter å ta «de rike» i havbruk gjennom en særskatt er vi i ferd med å innføre ei rekke utilsiktede konsekvenser; globalt, nasjonalt og for oss som jobber i havbruksnæringa.

Norsk oppdrettslaks er verdens mest bærekraftige proteinproduksjon ifølge Coller-Fairr sin proteinprodusentindeks. Behovet for mat øker år for år. Det er egentlig veldig fint, for grunnen til det er at flere av oss får leve til vi blir voksne og flere får velge å spise mat som er sunn og som smaker godt. Likevel, når vi vet at matproduksjon står for 30% av globale klimagassutslipp gir det oss alle en kjempeutfordring med å produsere nok mat til alle på en måte som vi kan fortsette med over tid. Det er jo det bærekraft egentlig betyr - å drive med det vi driver med på en måte som det går an å fortsette med på lang sikt, som ressursene våre klarer å bære.

Når vi i Norge velger – for det er det vi gjør - å gjøre grep som svekker konkurransekraften til norsk laks flytter vi markedsandeler til mindre bærekraftig matproduksjon. Vi jobber imot bærekraftsmålene som vi har forpliktet oss til å jobbe for. Det synes jeg er vanskelig å forstå, og det er kanskje den største tragedien oppe i det hele.

I et nasjonalt perspektiv så har vi hatt en veldig spesiell situasjon de siste 50 årene. Vi har hatt ei næring som er så dominerende i norsk økonomi at vi har måttet snakke om «fastlandsøkonomien» for å si noe om hvordan det går, og at vi har hatt mulighet til å opparbeide pensjonsfondet vårt. Den neste generasjonen vil ikke kunne lene seg på oljen i like stor grad som vi har kunnet det. Man snakker om hva vi skal erstatte oljen med, og svaret på det er at det er det ingen annen næring som kan.

Men: McKinsey har definert ti næringer som kan ta Norge videre, der havbruk er en av dem, og kanskje den som har kommet lengst på vei. Regjeringen har sagt at den satser på havbruk. Det er fint, for regjeringen vår har mye å si for hva vi kan få til i norsk næringsliv – men hva mener de med det? Jeg er vant til at det å satse betyr å legge inn en ekstra innsats, å prioritere det man satser på enda litt høyere enn resten. Jeg synes det er vanskelig å forstå at regjeringen velger å legge ei så voldsom totalbelastning på ei næring den påstår den satser på, og som skal vokse til å finansiere velferdsstaten i fremtida.

For havbruksnæringen sin del så har den overlevd tøffe tider før, og den kommer til å overleve dette også. Men verdens mest bærekraftige proteinproduksjon er ikke perfekt. Bærekraftig vekst og forbedring av næringa er avhengig av teknologi. Det er ingen som er mer opptatt av at fisken skal ha det bra enn oppdretteren, det er jo husdyrene deres - og da må de ha riktige verktøy å hjelpe seg med. Det å utvikle ny teknologi krever tilgang på risikovillig kapital. Forestill dere hva det koster å utvikle offshore-oppdrett, lukkede merder eller å forske i årevis for å utvikle nye vaksiner. Noen av dere vet hva det koster.

Det er foreslått en skattesats i grunnrentebeskatningen på 40%, men den kommer i tillegg til alle andre skatter og avgifter. Kombinert betyr det at hvis vi hadde hatt grunnrenteskatt i 2022 ville enkelte oppdrettere betalt over 100% skatt. Det betyr at de som er best i stand til å vurdere potensialet i ny havbruksteknologi havner i en situasjon der de rett og slett ikke har penger til utvikling, for pengene er overført til staten. Det andre er at vi i Norge gjennom de grepene regjeringen foreslår nå velger å bryte ned tilliten til at Norge, den norske børsen og norsk havbruk er steder man kan investere, for her kan rammevilkårene forandres over natten. Det synes jeg er vanskelig å forstå, og jeg er redd for at det vil gi oss ei næring som er mindre innovativ og mindre bærekraftig enn vi kunne hatt.

Det er ikke alt det er meningen at jeg skal forstå, men den som ikke forstår, han får la være å ta valg som kan få konsekvenser han heller ikke forstår. Det er det jeg er redd for at regjeringa har gjort her. Alle som er glade i kysten vår, i fisken og i havbruksnæringen må jobbe sammen for å hjelpe politikerne våre til å forstå innen høringsfristen 4. januar.