I mellomtiden har vi bygget opp en verdensledende maritim klynge som i hovedsak er leverandør til olje og gass, men nå er den under kraftig press på grunn av lave olje- og gasspriser globalt.
Det er selvsagt ingen grunn til å avskrive dette markedet siden verdens energietterspørsel stiger over tid, men det kan være på sin plass å se på dagens markedssituasjon som et forvarsel på det som vil komme en dag og spør seg selv hva vi skal finne på da. Et svar er at vi skal fortsette å utvikle design, lage utstyr og bygge annen tonnasje, men er det realistisk?
Dersom vi skal opprettholde levestandarden i Norge må vi finne måter å øke produktiviteten på. Det kan gjøres på to måter; enten 1) selge varer og tjenester med høyere marginer eller 2) få ned kostnadene. Mest sannsynlig må begge deler gjøres. Når man allerede ligger i den høyere delen av markedet – ‘high end’ på stammespråket – er det vanskelig å få til enda høyere marginer bortsett fra i spesielle situasjoner og da i begrenset volum. Derfor er den mest reelle måten å få dette til på å redusere kostnadsnivået, men dette er dessverre også den vanskeligste og mest smertefulle måten fordi den krever reell omstilling. I store industrielle økonomier som Tyskland, Japan og USA er automatisering, robotisering og tilsvarende teknologier brukt i økende grad for å gi reell produktivitetsøkning på kostnadssiden. Der har de også mye større potensial for å hente ut kostnadsbesparelser via innovasjon enn økonomier som er lite industrialiserte slik som vår.
Det at man i Norge gjennom de siste ti årene har ført en retorikk om ‘kompetansesamfunnet’ vil bare gjøre denne omstillingsprosessen mer smertefull. Det man ikke har tatt inn over seg i denne retorikken er tre enkle fakta.
For det første, serviceindustri har i hovedsak kun produktivitetsøkning via høyere marginer. Når det ikke lenger er mulig vil man få problemer som forklart over.
For det andre, antall arbeidsplasser man trenger innen kunnskapsmiljøene er kanskje ti til tjue ganger lavere enn det de samme produktene gir i produksjonsmiljøene. Dagens retorikk vil derfor medføre massearbeidsledighet med mindre man klarer å øke sine markedsandeler flere ganger og man klare å få mange flere enn nå til å fungere i så kallet kunnskapsmiljøer som for eksempel engineering. Jeg forutsetter med dette at man klarer å stoppe, og helst reversere, ekspansjonen av offentlig sektor fordi denne sektoren vil måtte slanke seg etter hvert som levestandarden kommer under press. Produksjonsmiljøene er derfor helt sentrale for sysselsetting over tid. Dessuten, hvordan kan man moralsk sett legge opp til at store deler av befolkningen ikke skal få bruke sine talent gjennom hendene?
For det tredje, produksjonsmiljøene besitter mye kompetanse – noe av det er veldig vanskelig å beskrive – og den tette knytningen til engineeringsmiljøene har derfor vært mye av styrken i den maritime klyngen. Flytter man produksjonsmiljøene vil det være naturlig å etter hvert flytte en del andre funksjoner som i neste omgang betyr at det er fornuftig å flytte atter mer funksjoner – så er industrien borte.
Summen av dette er at det er vanskelig å se annen utvei for Norge at vi må etter hvert begynne å innfinne oss med at levestandarden må falle skal vi være levedyktige med mindre at vi klarer å bygge opp helt nye industrier.
Det har vært gjort før – det var slik møbelindustrien tok fart på Sunnmøre på 30 tallet etter en sped begynnelse fra 1908 og utover. Store barnekull i kombinasjon med små jordlapper gjorde at alle brødrene, bortsett fra odelsgutten, måtte finne seg andre ting å gjøre. Mange utvandret til Amerika, men noen få begynte med kurvstoler etterfulgt av stadig mer avanserte møbler. 80 år senere er det enda en del bedrifter igjen – Ekornes er den største – men møbelklyngen man en gang hadde er borte. Dette er konsekvensen delvis av manglende produktivitetsutvikling over tid mens også fordi vi har hatt et galopperende kostnadsnivå i Norge pga olje og gass næringen.
Hva de(n) ny(e) industrien(e) skal bli er spekulasjon, men det er nærliggende å tro at havrommet vil fremdeles være sentralt for oss i havlandet. Selv om, som møbelindustrien viste, vi trenger ikke ha noen naturgitte fordeler bare man kan å arbeide. Den gang hadde man en global depresjon som hjelp også. Således kan dagens krise i industrien være det beste som har skjedd oss dersom vi klarer å innse at i krise er der både farer men også muligheter. De neste årene kommer til å definere det industrielle landskapet fremover for lang tid.