Et viktig bidrag til energidebatten

Bokens første del forklarer en rekke grunnleggende forhold. For å hjelpe folk å forstå, bruker Jonas Kristiansen Nøland og Sara Nøland kroppens funksjoner som analogier. Bruken av analogier er også utbredt innen vitenskapen, men de er selvsagt mer vitenskapelig definert enn de som forfatterne bruker. Formålet er dog det samme – å forstå et fenomen ved hjelp av forståelsen av et annet fenomen. Nå kan selvsagt ikke forfatterne gå i detaljer fordi da vil analogiene bryte sammen og føre til forvirring.

Det medfører forenklinger som er teknisk svært upresise. For eksempel, det er ikke elektronene som beveger seg i et elektrisk kraftnett, men magnetfelt skapt av elektronene - elektromagnetisme. Dette produserer en effekt vi kaller elektrisitet. Spiller det noen rolle? Nei, egentlig ikke. På denne måten klarer forfatterne å hele tiden ligge på den riktige siden av å overforenkle – nemlig å forenkle beskjeden slik at folk forstår det minst mulig feil, men riktig nok til at de forstår det på et funksjonelt nivå. Dette er kunsten med offentlig kommunikasjon – og forfatterne har gjort en virkelig god jobb.

I del to av boken presenteres det større bildet innen energi med henvisninger til situasjonen i land som mangler energi – slik som India – og hvilke vanskelig valg som inntreffer. Det finnens ingen rike land med dårlig tilgang til energi. Andre grunnleggende forhold som diskuteres er at alle energikilder har sine fordeler og ulemper, og ikke minst forskjellen mellom energikilder (slik som vannkraft) og energibærere (slik som hydrogen). Med dette legges grunnlaget for å ta opp det som faktisk angår alle nordmenn – «priskrisen» og «nett krisen».

Med «priskrisen» mener forfatterne de sterkt økende elektrisitetsprisene de siste årene, og de forklarer med enkle ord og illustrasjoner hvorfor det har blitt slik. Tyskland brukes som eksempel der de viser hvordan endringen i kraftsystemet har gitt noen av de høyeste kraftprisene i verden. Sykdommen er prisen mens smittemekanismen for sykdommen er nedleggelse av kontrollerbare kraftkilder til fordel for ikke-kontrollerbare kraftkilder (solkraft og vindkraft) i Europa. Resultatet er to kraftsystemer – og det vil selvsagt alltid være dyrere enn ett kraftsystem.

For Norge sin del ble det åpningen av det norske kraftmarkedet mot Europa. Det ble veien for kraftleverandørene i Norge å bli mer lønnsomme for derved kunne bygge ut mer kraft – vedtatt med et bredt flertall på Stortinget. 

Forfatterne kaster ut en livbøye når de skriver at «Til beslutningstakernes forsvar skal det sies at de den gangen konsesjonen ble gitt, ikke kunne vite at det europeiske strømmarkedet skulle bli så alvorlig sykt. En del av forklaringen er at gassprisene steg som en konsekvens av at Russland holdt igjen gassleveranser til kontinentet».

Egentlig er dette altfor snilt, slik undertegnede ser det. Prisene steg kraftig høsten før krigen og en av rotårsakene skyldes Dunkelflauten (mørkt, vindstille og kaldt med ditto mangel av produksjon fra solkraft og vindkraft) i februar/mars samme år som tømte gasslagrene i EU. Når kablene ble åpnet var resultatet åpenbart fordi, som forfatterne viser, gasskraften ofte setter prisen i markedet. 

Forsking på prissmitte i EU viser at 70% prissmitte finnes mellom ulike prisområder. Dette burde rådgiverne til Stortinget og konsulentene som ble brukt ha visst, og sannsynligvis gjorde de det, men målet om forbedret inntjening overskygget alt annet. Forfatterne ser litt håp i det pusterommet Norgesprisen har gitt, men ikke stort mer – det er bare et plaster på et dypt sår.

Om «priskrisen» er stor, så viser forfatterne at «nett krisen» er egentlig like stor i den forstand at nettleien er ofte like stor som prisen på kraft. De forklarer også hvordan de ulike energikildene påvirker utviklingen av nettet, og det ultimate faktum er at valg av ikke-kontrollerbare energikilder med «svingende produksjon» eller kontrollerbare energikilder med «fast produksjon» vil avgjøre både energisikkerhet og kostnadene fremover.

Den siste krisen forfatterne omtaler er «KI krisen». Kunstig intelligens (KI) skal ikke bare hjelpe til med å forbedre energisystemet, men paradokset ligger i at KI krever også mye kraft. Forfatterne diskuterer dette med gode eksempler. Dette kan bli noe for Norge, hevder de. Likevel, det er av undertegnede sin oppfatning at skalaen undervurderes. Open AI alene har skissert et globalt behov innen 10 år på nivå med hele India sin kraftproduksjon (ca 1800 TWh), og om Norge skal beholde sin avdel av OECD sin totalandel av KI globalt, justert ift Norge sitt BNP ift OECD, vil Norge trenge omtrent 80 TWh med ny kraft med pålitelighet på 99,999%. Vannkraften i Norge har ikke denne muligheten fordi det meste av den er allerede forpliktet i ulike retninger. 

Norge er allerede altfor sent ute til å kunne ta en stor del av KI/datasenter industrien.

Siste del av boken (s 183) der løsningen presenteres, er den som ikke uventet har utløst debatt i media, spesielt noen av de økonomiske beregningene der havvind og kjernekraft blir sammenlignet. 

Det kritikerne har hengt seg opp i et to ting; 1) bruken av ‘rente’ som begrep, og 2) 2) 15 år som nedbetalingstid. ‘Rente’ er teknisk feil fordi slike prosjekter er prosjektfinansiering med ofte 20 – 30% egenkapital, men jeg ser på bruken av order ‘rente’ som en folkeliggjøring av begrepet diskonteringsrate.

Det som er mer problematisk er 15 års ‘nedbetalingstid’, som sannsynligvis – gitt samme folkeliggjøringen – betyr avskrivningstid. Det er minst 10 år for kort. Det betyr at priskalkuleringene blir for høye de første 15 årene. Tidsverdien og alternativkostnadene med penger er også vanskelig å forstå. Det virker som om at det kanskje ble litt mye folkeliggjøring, men det viktige er at gjennomsnittsprisen for kjernekraft for hele levetiden på rundt 50 øre/kWh ikke er usannsynlig. Dagens kjernekraftverk leverer på 30 øre/kWh i 40 – 60 år mens de første 25 årene var vesentlig dyrere.

Forfatterne blir av hensyn til folkeliggjøring tvunget til forenklinger andre steder også. Når det gleder de tre europeiske prosjektene (Flamanville, Olkiluoto 3 og Hinkley Point C), som har tatt langt tid med store overskridelser, ville likevel en mer nyansert fortelling vært fornuftig. Disse prosjektene bruker en overdrevent dyr og komplisert reaktorteknologi. På toppen kommer utfordringene med tapt kompetanse og tre forskjellige regulatoriske regimer med ditto designendringer. For eksempel, Hinkley Point C ble påført 7000 designendringer. Prosjektene burde sannsynligvis aldri vært bygget som opprinnelig planlagt, men burde heller ha tatt flere runder med forenklinger og regulatorisk harmonisering mellom de tre landene. Disse tre prosjektene har derfor mange sider ved seg som gjør at de ikke vil være representative for kjernekraft. 

Galskapen er at EU subsidierer fornybar energi årlige med 80-90 mrd euro – eller mer enn ett Hinkley Point C hvert eneste år. Til sammenligning subsidieres kjernekraft i EU med 4-5 mrd euro.

Forfatterne har klart å tilgjengeliggjøre energi som fagfelt for folk flest. Det er en prestasjon i seg selv fordi feltet er i utgangpunktet ikke godt definert og spredt over en rekke fagfelt. De små detaljene som kunne vært gjort annerledes blir i denne sammenhengen uvesentlige. 

Bokens bidrag til den norske energidebatten er derfor stort – sannsynligvis et av de viktigste bidragene på mange år.