Norge og klima, historien om da landet sporet av

Bort med industri og verdiskaping – i fremtiden skal vi leve av import, avgifter, subsidier og overføringer fra oljefondet. Slik vurderer jeg konsekvensene av klimameldingen Regjeringen nylig la frem.

Dette innlegget ble først publisert i Nordnorsk debatt/Nordlys

Ordet konsekvens er interessant fordi det er totalt fraværende i meldingen. Stikk i strid med regjeringens egen utredningsinstruks finnes det ingen vurderinger av kostnader, fordelingseffekter, alternativer og utslag for konkurransekraften for å nevne noe. Dette ville ikke blitt akseptert for noe annet politikkområde. Dette er det motsatte av kunnskapsbasert og rasjonell styring.

Norsk vannkraft er historien om hvordan vi brukte naturgitte fordeler til å bygge landet gjennom industri, verdikjeder og kompetanse. Tilgang på rimelig og stabil energi er fremdeles en av de viktigste forutsetningene for verdiskaping og utvikling over hele verden. I Norge har det vært vårt største fortrinn.

Kortversjonen av klimameldingen er at all energi skal bli dyrere i Norge: Direkte gjennom økte avgifter og indirekte gjennom økt konkurranse om strømmen. Alle næringer og forbrukere vil derfor oppleve økte energipriser i tillegg til store kostnader for å redusere bruk av fossile energikilder. Avstandsulemper og transportkostnader vil øke, kostnadene for alt fra datalagring til drift av sjarken likeså. I tillegg vil vår kraftkrevende industri oppleve at deres viktigste konkurransefortrinn vil fordufte som dugg for solen i takt med at energiprisene går opp i Norge og Europa, men ingen andre steder.

Paris-avtalen fungerer nemlig ikke slik at alle skal kutte, den er et rammeverk der hvert enkelt land melder inn egne mål de selv finner rimelige. De siste 30 årene har Kina vokst frem som en ny økonomisk supermakt og er snart verdens største økonomi. Det har skjedd gjennom at landet har overtatt mye av produksjonen fra vesten – det vi tidligere produserte selv importerer vi nå rimelig fra fremvoksende økonomier i Asia. Energiforbruket og utslippene har følgelig eksplodert i Kina, og landet har nå de klart største klimagassutslippene globalt; ca 200 ganger Norges utslipp. Pr. person er utslippene om lag de samme i Kina og i Norge. Mens Regjeringen gjennom en pressemelding meldte at de hadde forsterket Norges forpliktelser om kutt fra 40% til mellom 50 og 55% i 2030 har Kina meldt inn at de skal ØKE sine utslipp med 40% innen 2030. Man trenger ikke være rakettforsker for å finne ut hvem det er som vinner den globale konkurransen innenfor en slik ramme. For å toppe det hele gir vi fremdeles Kina u-hjelp. At de har internert noen millioner Uigurer spiller ingen rolle. Jeg tror Kina ler hele veien til banken når de følger utviklingen i Norge og Europa.

Når Norge skal bli utelukkende elektrisk vil det kreve mye mer strøm med mindre vi legger ned næringer og aktivitet og derigjennom redusere forbruket. Det ville derfor vært naturlig at Regjeringen fortalte oss hvor den nye energien skal komme fra. Men det eksisterer ingen plan for hvor ny strøm skal komme fra. Nye vindmøller og vannkraftverk er svært kontroversielt, og ny kraftutbygging kommer til å bli vanskelig fremover. Vi skulle hatt en energimelding sammen med klimameldingen slik at vi kunne veid ulike hensyn opp mot hverandre, istedenfor kjøres klimameldingen gjennom. Det er litt som å vedta utgiftssiden i statsbudsjettet uten å se på inntektene. Det sannsynlige resultatet er en markedsstyrt avvikling av de minst lønnsomme næringene i Norge.

Norge som land er selvsagt den største taperen i dette, men byrdene vil ikke bli likt fordelt. Kraftprodusenter og virksomheter som bruker lite energi vil vinne. Kraftkrevende industri og produksjonsbedrifter vil tape. Disse aktivitetene vil flyttes til Asia, Russland og de arabiske landene, med økte globale utslipp og en sterkt svekket handelsbalanse som resultat. Noe kan motvirkes gjennom subsidier over statsbudsjettet, men få samfunn har lyktes med å bygge velferd og utvikling gjennom ulønnsom produksjon. Utviklingen vil dermed sannsynligvis forsterke den allerede sterke sentraliseringen i Norge. Det er i distriktene produksjonen skjer. Det er der avstandene er størst, og rimelig transport er viktigst. Det er der innslaget av administrasjon og byråkrati er minst. Det er der den aktiviteten som lettest vil flyttes ut av landet er, mens byene lettere kan leve av utdanning, administrasjon, handel og service. Den sosiale fordelingseffekten blir sannsynligvis like nitrist som den geografiske. Kravene til kompetanse og mobilitet vil ytterligere forsterkes, og det i et samfunn der vårt største problem er et arbeidsliv alt for mange ikke får plass i. Økte forskjeller er den åpenbare konsekvensen.

På grunn av oljerikdommen kan de fleste av oss sannsynligvis leve relativt gode liv en god stund også med en sånn utvikling. Vi blir å leve av andres arbeide, utbytte fra produksjon over hele verden. Oljefondet er verdens største aksjeeier. Men det blir et annerledes samfunn der vi aktivt tar landet ut av bruk for å bedre egen samvittighet med økte globale utslipp som resultat. I tillegg får vi en global forskyvning av økonomisk og politisk makt til fordel for kommunistiske diktatur og totalitære regimer. Jeg sliter med å se at dette er rasjonelt.