Asle Strønen
MANGLER SAMORDNING: Ulike myndighetsorganer trekker hver sin vei for norsk skipsbygging, mener admistrerende direktør Asle Strønen i Norske Skipsverft. Foto: Ogne Øyehaug
Synspunkt

Reservene tømmes, noen må ta tørn!

En foruroligende utvikling på gang og noen må ta tørn. Myndighetene presser frem særnorske kostnader samtidig som Covid-19 stopper markedet, skriver Asle Strønen i bransjeforeningen Norske Skipsverft.

16.05.2021

Vi har selvsagt vår fremtidstro i behold, men i et worst case-scenario, vurdert ut fra den lave ordreinngangen verftsnæringen nå opplever, er utviklingen ikke lystelig lesning.

I januar 2020 bestod ordreboken for nybyggingsprosjekter av 75 enheter til en samlet verdi av 41,6 mrd. kroner. Tolv måneder senere er tallene redusert 57 enheter og 33,8 mrd. kroner. Denne nedgangen forsterkes utover i 2021 og 2022.

I løpet av inneværende år leveres 29 enheter til 18,5 milliarder kroner, mens 25 enheter til 11,1 milliarder overleveres i løpet av 2022. Med disse tallene er det enkel matematikk at 2023 kan bli et dramatisk år for verftsindustrien og sysselsettingen i distriktene. Ordreinngangen er under angrep, både fra Covid-19 og fra et norsk virkemiddelapparat uten stø kurs.

I dette bildet forrykker særnorske, myndighetspålagte ekstrakostnader næringens konkurransesituasjon. På den ene side er næringen i stadig dialog med myndighetene og diskuterer ordninger som skal avhjelpe industrien. På den annen side kommer myndighetene med nye kostnadsdrivere som slår beina vekk under verftene.

Forurensing av sjøbunnen i verftsnære områder er et miljøproblem, og en utfordring verftene ikke kan møte alene. Mye av dette stammer fra en tid da slik avfallshåndtering var lovlig, og ble sett på som helt greit. I dag vet vi bedre, men det er helt urimelig at dagens virksomhet skal ta regningen alene med å bekoste tiltaksplanene for eventuell opprydding. Dette må være en offentlig oppgave.

Foruten at dette er kostnader som slår direkte inn i allerede pressede bunnlinjer, forrykkes jo konkurransebildet også nasjonalt, ettersom dette vil slå svært ulikt ut.

I et internasjonalt perspektiv gjør en annen særnorsk kostnadsdriver, Allmengjøringen, næringen nær sagt impotent i møte med freske utlendinger.

Det er helt uforståelig at ikke en overordnet norsk myndighet klarer å se det store bildet, og aktivt vurdere om dagens verftstruktur er verd å beholde? Slik det er nå, sitter en rekke myndighetsorganer på hver sin tue og sender ut enten støtteerklæringer eller kostnadsdriver. Det henger ikke alltid på greip.

Når dette er sagt, så har norsk verftsindustri en kjernesunn stamme av verksteder som gjør det knall innen reparasjon-/service markedet og innen nybygg.

Men samtidig er det ikke til å stikke under en stol at utviklingen innen noen segmenter og verft er foruroligende.

Kanskje tiden er moden for et Maritimt departement, et med det store blikket også på de mange små utfordringene næringen står i i forbindelse med det grønne skiftet?

Publisert: 16.05.2021 06:00

Sist oppdatert: 16.05.2021 18:29

Mer om
Annonsørinnhold