Det norske arbeidslivet nyter godt av partssamarbeidet, og det er naturlig at partene går sammen for å løse disse utfordringene.
Ved utgangen av 2015 viste tallene at 9000 elever ikke hadde fått læreplass. Dette får store konsekvenser, både for samfunnet og næringsliv, og hver enkelt av de 9000 elevene. Det er mange grunner til at så mange står uten læreplass, men flere av dem kan vi gjøre noe med.
Det er utfordrende tider i flere bransjer på grunn av oljeprisfallet. Dette har også selvfølgelig en stor effekt på hva ungdom velger som sin yrkesvei, samt hva bedrifter i disse bransjene kan tilby av læreplasser. Det er en krevende situasjon å drive nedbemanning på den ene siden, samtidig som man skal drive god og forsvarlig opplæring i et godt miljø. Samtidig er det krevende å se inn i fremtiden, hva har Norge bruk for om tre år? Når vi ser hvor raskt denne duppen kom på oss, samtidig som at vi vet at dette snur, skjønner vi at det ikke er enkelt. Enkelt er heller ikke dimensjoneringen som skal skje fra skoleeier. Ungdommenes mål skal nås, og vi sier jo at man kan bli det man drømmer om. Et viktig poeng er likevel at utdanningstilbudet skal samsvare med det næringslivet trenger, og at vi ikke utdanner ungdom inn i arbeidsledighet.
Det er ikke alle bransjer som sliter, og det er viktig at alle tar i et tak for å bidra til at vi får på plass fremtidens fagarbeidere. Det offentlige har helt klart mye å gå på her, Alle kommuner og dens innbyggere har behov for god faglig arbeidskraft både nå og i fremtiden, og da må det også tas ansvar for at det blir utdannet nok innenfor de ulike yrkesgruppene. Helse og omsorg er en viktig del av kommunens oppgaver, og det er viktig at det tilbys læreplasser her, men vi skal heller ikke glemme at det kan tas inn lærlinger i andre fag, som innenfor teknisk, kontor og administrasjon og innenfor flere av de kommunale foretakene. Vi må passe oss for at lærlingplasser blir en av salderingspostene for å få et kommunalt budsjett til å gå i balanse, og vi må kunne forvente at det offentlige har en klausul om at det skal være lærlinger på prosjektene når de setter ut anbud til leverandører.
Men også i privat sektor er det stort potensiale. Det er mange bransjer som fortsatt har mulighet til å ta inn lærlinger, og som nå ikke er rammet på samme måte som de mest utsatte. Vi har bedrifter som er godkjente lærebedrifter, og som ikke har hatt lærlinger på en stund, og vi har bedrifter som enda ikke har tenkt at de skal være en lærebedrift. Nå må vi sammen brette opp ermene.
Vi trenger at ungdom velger yrkesfag, men skal de gjøre det, må det være en læreplass i andre enden.
Vi har et veldig kjønnsdelt arbeidsliv her i fylket, hvorfor er det slik? Hva legger ungdommene til grunn når de skal gjøre sitt valg? Det er en kjent sak at mye går i arv, at foreldrenes yrke er med på å påvirke. Det er jo heller ikke så rart, når man blir kjent med den jobben, om ikke annet hvordan det er å leve med den i oppveksten. Vennegjengen, og omgivelsene påvirker også. Og skal man klare å velge utradisjonelt, må man i hvertfall vite hva som finnes. Rådgivertjenesten er viktig i denne fasen, det er ikke lett å ta disse valgene ut fra perspektivet man sitter med selv som 14-15 åring. Arbeidslivet har godt av at det er en mer kjønnsmessig balanse på arbeidsplassene, og vi må derfor ta den utfordringen, og fokusere på at alle yrker skal være tilgjengelig og helt naturlig for begge kjønn.
Ungdom over hele landet har nå i løpet av våren gjort sine yrkesvalg og lagt planen for fremtiden. Noen av dem har klare mål, mens andre er mer avventende og prøver seg frem. Poenget er at vi har bruk for alle disse, og dermed må vi også sørge for at de kommer gjennom det utdanningsløpet de skal starte på.
Så, hva skal til for at vi ikke står med det samme høye tallet i utgangen av 2016? En stor dugnad. Jeg tror vi alle må bidra. Næringslivslederne må ta utfordringen i egne bedrifter og se på mulighetene for å tilby læreplasser. Tillitsvalgte og ansatte i bedriftene må være med på laget, og skape et godt læringsmiljø der det er mulig. Partene og kunnskapsdepartementet må sørge for rammevilkår som gjør det attraktivt for bedrifter å tilby læreplass.
Det er en del av samfunnsansvaret i det norske arbeidslivet, og skal det fungere på best mulig måte, må alle bidra. Konsekvensen av at vi ikke legger inn denne innsatsen er mangel på faglært arbeidskraft i årene fremover, og mye ungdom som ikke får gjennomført sitt utdanningsløp.
La oss alle bidra!
Kari Hoset AnsnesLOs distriktssekretær ogLeder i Yrkesopplæringsnemda i Møre og Romsdal.