Slik har det vært i flere tiår, men et problem i industriregionen vår har vært at det lenge var en viss avstand med teori og praksis – bokstavelig talt.
Jeg kjenner best til møbelindustrien – men flere av denne industrigreina sine utfordringer er nok sammenfallende med utfordringene i andre næringsgreiner.
En felles utfordring er for eksempel at industrien har et imageproblem. Fremdeles mener mange at industriarbeid i hovedsak består av repeterende, manuelle bevegelser. At mye av innsatsen nå er flyttet oppover til hoderegionen og er sterkt kunnskapsbasert, har ikke nådd fram til alle.

Få med fagbrev

Den store suksessfaktoren til sunnmørsindustrien fra mellomkrigsåra var rasjonalisering av arbeidsprosessene. Tidligere hadde varene blitt produsert av fagfolk i byene, fagfolk som hadde allsidig kompetanse og varierte arbeidsoppgaver.
Industrien flyttet til landsbygda, blant annet til Nordvestlandet, og her ble håndverkerne erstattet av industrioperatører som ble stående med den samme operasjonen dag etter dag, gjerne med akkordbetaling. Fordelen var prisgunstige varer, minussiden var ensformige arbeidsoperasjoner og avgrensa utviklingsmuligheter i arbeidet. Trass i dette hadde ikke industrien vansker med å rekruttere arbeidskraft. Arbeidssøkende fra mer næringssvake områder kom til regionen for å få godt betalt industriarbeid. Og lokalmiljøet støttet lojalt opp om gründerne som viste vei ut av en presset situasjon.
I 1960-åra skjedde det en utdanningseksplosjon i landet. Stadig flere av ungdomskulla tok videregående utdanning. Dette måtte industrien forholde seg til. I møbelindustrien ble det i 1970 satt ned et utvalg som i en rapport viste fram de behovene som industrien hadde, og i økende grad ville få, for utdannede arbeidstakere.
Det var innføringen av dataassistert produksjon som åpnet opp de mest spennende muligheter for teknisk interessert ungdom, mente utvalget. Det tok tid å tilpasse industrien til den nye utdanningsvirkeligheten. Ungdom tok i stor grad utdanninger som førte dem vekk fra hjembygdas industriarbeidsplasser. Tilbake var foreldre som oppmuntret barna sine til å søke muligheter andre steder og utdanne seg slik at de slapp å havne på fabrikk eller verksteder.
Ungdom som likevel takket ja til tilbudet om arbeid i hjembygda havnet ofte i rutinepreget arbeid, og ble heller ikke gode ambassadører for industriarbeidet. Bedriftene prøvde sammen med organisasjonene i arbeidslivet å gjøre det mer attraktivt å ta bedriftsrettet utdanning, blant annet ved lønnspremiering for dem som tok fagbrev. Men fremdeles i 1983 var det bare 3 % av de ansatte i møbel- og trevareindustrien i Norge som hadde fagbrev.

Medgründere

Norske industribedrifter er ulike, også industribedrifter på Nordvestlandet. Derfor treffer ikke alltid industristatistikk den enkelte bedrift slik at den blir gjenkjennelig.
Slik er det med statistikken over FoU-innsats (forsknings- og utvikling) i industribedriftene også. Med jevne mellomrom kommer det tall som viser at FoU-innsatsen i norske bedrifter er lav. NHO-president Tore Ulstein tilbakeviste denne kritikken seinest under Norges Banks årlige treff for samfunnstoppene tidligere i vinter.
Ulstein har sikkert rett for sin bedrift, og det er også på det rene at FoU-statistikk ikke viser hele bildet. De nøkterne tallene forteller at Møre og Romsdal ligger langt nede når det gjelder målbar FoU-satsing. Bedriftene i både Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane bruker under 10.000 kr i interne FoU-midler pr. ansatt, mens det er flere fylker som kan vise til en innsats på mer enn det dobbelte.
Bildet er likevel mer sammensatt enn som så: Industrien i Møre og Romsdal har utviklet seg mer gjennom erfaringsbasert kunnskap enn gjennom innhenting av ekstern kompetanse og målbar forskningsinnsats. Det er kjent at holdningen til mennesker med høy formell skolering i næringslivet på Sunnmøre har vært preget av skepsis. De som reiste ut på skole og kom hjem for å prøve å omplante noe av teorien i bedriftsmiljøene, kunne få stempelet «fordervaskulte.» Idealet var gründeren som bygde opp sin bedrift gjennom iderikdom og fleksibel tilpasning av produktene etter praktiske erfaringer.
Bedriftene har fortsatt denne utviklingsmodellen, og det har vært brukt som forklaring på lokal suksess at næringslivet her har hatt nær kontakt med det praktiske arbeidsfeltet, på sjøen og blant forbrukere av møbler feks. Denne nære kontakten har vært koplet sammen med en flat struktur i bedriftene der det har vært mulig for såkalte vanlige arbeidere å nå fram med sine erfaringer og sin kompetanse.
I sunnmørsbedriftene har det ikke bare vært en gründer, men titalls medgründere.

Involvering

Bedriftene på Nordvestlandet har utifra dette noen sentrale utfordringer når det gjelder framtidig rekruttering. Trass i vekst i antall ansatte pr. bedrift og en eierstruktur under endring, bør de prøve å beholde noe av det som har vært essensen i det regionale industrieventyret, samtidig som de må være attraktive for en stadig bedre utdannet arbeidskraft. De må gi medarbeiderne oppgaver som kommer i møte deres kompetanse og forventninger til et utviklende arbeidsliv.
Færre er i dag innstilte på, og tar til takke med, rutinepregede oppgaver. En bedrift som inviterer til medskaping og lytter til medarbeideres innspill vil få igjen en mer motivert arbeidskraft og reelt også ideer som kan gjøre bedriften mer konkurransedyktig. Det gjelder ikke minst i vår region der gründerambisjonene har vært utbredt.
La medarbeiderne få utfolde sin egen gründerambisjon selv om de bare er «vanlige ansatte.»
Arbeidsdagen er mer enn de reint produksjonsretta aktivitetene. De bedriftene som vil holde seg attraktive for fremtiden vil være de bedriftene som tar vare på hele mennesket og som praktiserer medarbeiderinvolvering også det gjelder utformingen av det fysiske arbeidsmiljøet, måter å organisere hverdagen på og aktiviteter på fritiden og i familielivet. Her har flere av de største bedriftene som Ulstein-gruppen og Ekornes vist at det er mulig å være medarbeiderorienterte også for store organisasjoner.