Synspunkt
EØS avtalen og maritim industri
De siste årene sier 7 av 10 nordmenn seg enige i at arbeidsinnvandring bidrar positivt til norsk økonomi. Likevel såes det atter en gang tvil om viktigheten av EØS-avtalen. Det er ikke bra, skriver stortingsrepresentant Marianne Synnes Emblemsvåg (H) og administrerende direktør Jan Emblemsvåg i Midsund Bruk.
06.11.2019
Venstresiden tar til orde for å si opp EØS-avtalen, for å «hindre at arbeidsinnvandrere tar arbeidsplassene fra nordmenn». For Fellesforbundet er bemanningsbransjen blitt et onde som de nylig vedtok å jobbe for å avvikle. Dette er ikke nye toner fra venstresiden i norsk politikk. Det er ikke lenge siden SV fremmet forslag i Stortinget om å totalforby innleie, mens den øvrige venstresiden slo seg til ro med en innstramming.
Påstanden om at arbeidsinnvandrere fortrenger nordmenn kan medføre riktighet for noen yrker, og arbeidstakere med liten kompetanse. Men det stemmer ikke for maritim industri. Eksportargumentet er ikke avgjørende for denne industrien, siden EU utgjør under halvparten av markedet, men derimot er pris, antall og kompetanse viktige konkurranseelementer. Tilgangen på kvalifisert arbeidskraft fra EU er derfor helt avgjørende, fordi tilgangen er begrenset i Norge.
SSB anslår at vi vil mangle bortimot 100.000 fagarbeidere i Norge i 2035, og selv om stadig flere unge velger yrkesfag, er behovet for fagarbeiderne langt større enn naturlig tilfang. Mange industribedrifter er derfor tvunget til å bruke utenlandsk arbeidskraft for å klare å levere prosjektene til avtalt tid. I konjunkturutsatte og prosjektbaserte bransjer som maritim næring, er man også helt avhengig av å kunne bemanne opp og ned på kort tid. En avvikling av EØS-avtalen og utstrakt begrensning av arbeidsinnvandring, vil derfor være en katastrofe.
Påstanden om at EØS-avtalen er en trussel for norske arbeidsplasser, er derfor enten basert på manglende forståelse eller internpolitiske agendaer, uten tanke for hva som vil skje med industrien. Man dekker seg bak en argumentasjon om at dagens system er basert på utnyttelse av arbeidskraften som i hovedsak kommer fra Øst-Europa. Dette har fått den nedverdigende beskrivelsen ‘sosial dumping’ for å gi legitimitet til kravet om nedleggelse av bemanningsbransjen.
Vi er helt enige i at det finnes useriøse aktører som bør stoppes og straffes, og i bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området har man sett mange klanderverdig forhold. Men man må ta tak i de konkrete tilfellene, heller enn å ødelegge for en hel industri som vi er avhengige av.
At argumentet om ‘sosial dumping’ ennå brukes, er underlig sett i lys av at vi allerede har innført ulike tiltak, som allmenngjøringsdirektivet. Allmenngjøring innebærer at en tariffavtale, gjennom forskrift, gjøres gjeldende for alle arbeidstakere som utfører slikt arbeid som tariffavtalen omfatter, også uorganiserte og utenlandske arbeidstakere.
Allerede før innføringen av direktivet var Norge et attraktivt land for leiearbeidere fra land med lavere lønns- og levekostnader enn Norge. Eksempelvis hadde leiearbeidere fra Polen over 50% høyere kjøpekraft i eget land sammenlignet med nordmenn. Etter allmengjøringen har denne forskjellen økt til hele 300%! I tillegg fikk leiearbeiderne norske rettigheter til pensjoner, sosiale ytelser m.m. Legger man til kostnadene med administrasjon av innleie, er realitetene i dag at en
innleid fagarbeider er vesentlig dyrere enn en norsk fagarbeider. Et mer dekkende begrep er derfor ‘sosial jumping’, som beskrevet av Mathilde Fasting i 2012.
Motivasjonen for innleie i dag er begrunnet i behovet for tilgang på arbeidskraft og/eller kompetanse, og risikoen for oppsigelser/permitteringer hvis man skulle ha ansatt alle fast. Det økonomiske motivet forsvant med allmenngjøringen.
Mange EU-land reserverte seg mot Allmengjøringsdirektivet ift sine nøkkelindustrier – Norge godtok direktivet uten reservasjoner. Leiearbeidere i Danmark koster derfor under halvparten av hva de koster i Norge. For å ‘beskytte’ arbeidsinnvandreren, har man derfor kraftig skadet en av våre viktigste næringer.
Konsekvensene for norsk sysselsetting ble ikke merkbar før etter oljekrisen i 2015, selv om mye arbeid ble flyttet fra Norge til Øst-Europa i årene 2010 – 2015. Det skyldes veksten i industrien, men etter oljekrisen har verftene blitt tvunget til å konkurrere på nye skipstyper slik som ekspedisjonscruiseskip, eller større fiskebåter og ferger. Flere av de store verftene har tapt milliarder de siste årene, andre har gått teknisk konkurs. Hele skipsbyggingsindustrien vakler, bortsett fra en del små og mellomstore nisje- og reparasjonsverft.
Det underlige er at venstresiden, med LO i spissen, først kjempet for å forhindre ‘sosial dumping’, med store økonomiske konsekvenser for industrien, for så å gå til krig mot bemanningsbyråene for at de skal dumpe sine utenlandske arbeidstakere. Snakk om internasjonal solidaritet!
Det er vanskelig å vite om de nå plutselig har forstått at Allmenngjøringsforskriften truer norsk sysselsetting, og bare fører til at Norge opparbeider en stadig større gjeld til utlandet, eller om de vil avvikle EØS-avtalen fordi ‘sosial dumping’ aldri var problemet, men heller et utslag av proteksjonisme og motstand mot ‘sosial jumping’?
Vi kan spekulere på motivene bak vinglingen, men fakta er at innleie av arbeidskraft ikke er en trussel for norsk sysselsetting – det er en forutsetning. Det tragiske er at dette ble ikke forstått ved innføringen av Allmenngjøringsforskriften, og det siste man trenger nå er tukling med EØS-avtalen. Å avløse dårlig politikk med enda verre politikk er aldri en god løsning.
Påstanden om at arbeidsinnvandrere fortrenger nordmenn kan medføre riktighet for noen yrker, og arbeidstakere med liten kompetanse. Men det stemmer ikke for maritim industri. Eksportargumentet er ikke avgjørende for denne industrien, siden EU utgjør under halvparten av markedet, men derimot er pris, antall og kompetanse viktige konkurranseelementer. Tilgangen på kvalifisert arbeidskraft fra EU er derfor helt avgjørende, fordi tilgangen er begrenset i Norge.
SSB anslår at vi vil mangle bortimot 100.000 fagarbeidere i Norge i 2035, og selv om stadig flere unge velger yrkesfag, er behovet for fagarbeiderne langt større enn naturlig tilfang. Mange industribedrifter er derfor tvunget til å bruke utenlandsk arbeidskraft for å klare å levere prosjektene til avtalt tid. I konjunkturutsatte og prosjektbaserte bransjer som maritim næring, er man også helt avhengig av å kunne bemanne opp og ned på kort tid. En avvikling av EØS-avtalen og utstrakt begrensning av arbeidsinnvandring, vil derfor være en katastrofe.
Påstanden om at EØS-avtalen er en trussel for norske arbeidsplasser, er derfor enten basert på manglende forståelse eller internpolitiske agendaer, uten tanke for hva som vil skje med industrien. Man dekker seg bak en argumentasjon om at dagens system er basert på utnyttelse av arbeidskraften som i hovedsak kommer fra Øst-Europa. Dette har fått den nedverdigende beskrivelsen ‘sosial dumping’ for å gi legitimitet til kravet om nedleggelse av bemanningsbransjen.
Vi er helt enige i at det finnes useriøse aktører som bør stoppes og straffes, og i bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området har man sett mange klanderverdig forhold. Men man må ta tak i de konkrete tilfellene, heller enn å ødelegge for en hel industri som vi er avhengige av.
At argumentet om ‘sosial dumping’ ennå brukes, er underlig sett i lys av at vi allerede har innført ulike tiltak, som allmenngjøringsdirektivet. Allmenngjøring innebærer at en tariffavtale, gjennom forskrift, gjøres gjeldende for alle arbeidstakere som utfører slikt arbeid som tariffavtalen omfatter, også uorganiserte og utenlandske arbeidstakere.
Allerede før innføringen av direktivet var Norge et attraktivt land for leiearbeidere fra land med lavere lønns- og levekostnader enn Norge. Eksempelvis hadde leiearbeidere fra Polen over 50% høyere kjøpekraft i eget land sammenlignet med nordmenn. Etter allmengjøringen har denne forskjellen økt til hele 300%! I tillegg fikk leiearbeiderne norske rettigheter til pensjoner, sosiale ytelser m.m. Legger man til kostnadene med administrasjon av innleie, er realitetene i dag at en
innleid fagarbeider er vesentlig dyrere enn en norsk fagarbeider. Et mer dekkende begrep er derfor ‘sosial jumping’, som beskrevet av Mathilde Fasting i 2012.
Motivasjonen for innleie i dag er begrunnet i behovet for tilgang på arbeidskraft og/eller kompetanse, og risikoen for oppsigelser/permitteringer hvis man skulle ha ansatt alle fast. Det økonomiske motivet forsvant med allmenngjøringen.
Mange EU-land reserverte seg mot Allmengjøringsdirektivet ift sine nøkkelindustrier – Norge godtok direktivet uten reservasjoner. Leiearbeidere i Danmark koster derfor under halvparten av hva de koster i Norge. For å ‘beskytte’ arbeidsinnvandreren, har man derfor kraftig skadet en av våre viktigste næringer.
Konsekvensene for norsk sysselsetting ble ikke merkbar før etter oljekrisen i 2015, selv om mye arbeid ble flyttet fra Norge til Øst-Europa i årene 2010 – 2015. Det skyldes veksten i industrien, men etter oljekrisen har verftene blitt tvunget til å konkurrere på nye skipstyper slik som ekspedisjonscruiseskip, eller større fiskebåter og ferger. Flere av de store verftene har tapt milliarder de siste årene, andre har gått teknisk konkurs. Hele skipsbyggingsindustrien vakler, bortsett fra en del små og mellomstore nisje- og reparasjonsverft.
Det underlige er at venstresiden, med LO i spissen, først kjempet for å forhindre ‘sosial dumping’, med store økonomiske konsekvenser for industrien, for så å gå til krig mot bemanningsbyråene for at de skal dumpe sine utenlandske arbeidstakere. Snakk om internasjonal solidaritet!
Det er vanskelig å vite om de nå plutselig har forstått at Allmenngjøringsforskriften truer norsk sysselsetting, og bare fører til at Norge opparbeider en stadig større gjeld til utlandet, eller om de vil avvikle EØS-avtalen fordi ‘sosial dumping’ aldri var problemet, men heller et utslag av proteksjonisme og motstand mot ‘sosial jumping’?
Vi kan spekulere på motivene bak vinglingen, men fakta er at innleie av arbeidskraft ikke er en trussel for norsk sysselsetting – det er en forutsetning. Det tragiske er at dette ble ikke forstått ved innføringen av Allmenngjøringsforskriften, og det siste man trenger nå er tukling med EØS-avtalen. Å avløse dårlig politikk med enda verre politikk er aldri en god løsning.
Publisert: 06.11.2019 14:22
Sist oppdatert: 11.02.2021 08:42