Synspunkt
Fiskerinasjonen Norge må ikke gå i danskefella
Det har ikke vært deilig å være fisker i Danmark de siste årene, skriver Mariann Frantsen, daglig leder i Pelagisk Forening.
04.05.2020
På femten år har fiskerinæringen i Danmark gått fra å ha flere hundre fartøy til å ha bare 10-12 store båter igjen.
Og det er ikke bare danske fiskere og folk i fiskerinæringen som mistet jobben. Ansvarlig minister og to fra departementet måtte også gå etter kraftig kritikk fra Riksrevisjonen. Det var fine ord i starten. Fiskeriet i Danmark skulle ikke samles på få hender. Så var det akkurat det som skjedde.
Og det er akkurat det vi frykter skal skje i Norge. En ny regjering skal nå legge en ny fiskeripolitikk. Uttalelsene fra Eidesen-utvalget ligger og venter med forslag om blant annet effektivisering av kvotesystemet.
Det må ikke skje. Fiskerinasjonen Norge må ikke gå i danskefella.
Norsk fiskerinæring blir stadig viktigere for Norge med sine rundt 27.000 sysselsatte og en verdiskaping per ansatt som er langt over gjennomsnittet for fastlands-Norge. Dette må vi ta vare på, og et av virkemidlene er lokalt og fiskerinært eierskap. Vi vet fra andre deler av næringslivet at lokale eiere er mer lojale og mer utholdende også når bølgedalene kommer. De er også i større grad mer villige til å gi tilbake til lokalsamfunnet både som arbeidsgivere og samfunnsaktører. Nesten alt av overskuddet til de lokale fiskebåtrederne går tilbake til og holder liv i næringsliv og lokalsamfunn langs kysten.
Se på hva noen av våre medlemmer som Hovden Viking i Selje, Vestbas, Jøkul og Leinebjørn i Herøy, Havsnurp og Gangstad jr i Midsund, Harto i Sandøy og Harhaug 1 i Haram betyr i sine lokalmiljø. De er med å skape levende kystsamfunn ved å være arbeidsgivere og skatteytere, de kjøper varer lokalt og bidrar også på andre måter til lokalsamfunnet.
Norske, lokale fiskebåtredere er viktige for å opprettholde næringslivet i mange lokalsamfunn, og det er bedrifter fra slike lokalsamfunn som driver frem Norges nye marine og maritime satsinger. De er ryggraden i havnasjonen Norge.
Dette gjør også at vi er kritiske til integrerte selskaper. Med utenlandsk eierskap til fiskeindustribedrifter kan Norge miste kontrollen over fisken. Det har skjedd på Island der noen få store, integrerte selskapet har tatt kontroll over fisken og verdiene mens lokalsamfunnene blir liggende igjen som en fisk på tørt land.
For mange fiskekvoter på få hender vil ødelegge konkurransen. Da blir fiskerinæringen som dagligvarebransjen; få aktører og mindre innovasjon, dårlig utvalg og høye priser.
Konkurransen mellom et mangfold av fiskebåtredere er teknologidrivende. Innovasjoner kommer fra en levende næring som må skjerpe seg i møte med sine konkurrenter. En mangfoldig, brei og sammensatt fiskerinæring hadde kunnskap om hav og drift av rederi som gjorde at Norge kunne ta steget inn i oljealderen. Fiskerinæringen har også kunnskap som trengs når havrommet nå skal tas i bruk på en langt mer variert måte. Men da må fiskerinæringen få holde fram som en næring med bredde og mangfold nok til at man opprettholder en sunn konkurranse.
Den nye regjeringen må heller legge til rette for norske, lokale fiskebåtredere. Vi må ha mangfold og bredde i eierskapet. Fiskerinære redere. En næring med mange nok aktører til å sikre sunn konkurranse. Noe annet vil være å svekke Norges rolle som sjømatstormakt.
Vi må ikke gå i danskefella.
Og det er ikke bare danske fiskere og folk i fiskerinæringen som mistet jobben. Ansvarlig minister og to fra departementet måtte også gå etter kraftig kritikk fra Riksrevisjonen. Det var fine ord i starten. Fiskeriet i Danmark skulle ikke samles på få hender. Så var det akkurat det som skjedde.
Og det er akkurat det vi frykter skal skje i Norge. En ny regjering skal nå legge en ny fiskeripolitikk. Uttalelsene fra Eidesen-utvalget ligger og venter med forslag om blant annet effektivisering av kvotesystemet.
Det må ikke skje. Fiskerinasjonen Norge må ikke gå i danskefella.
Mangfoldig og spredt eierskap
Et mangfoldig, spredt og lokalt eierskap vil være til det beste for næringen, marked og samfunn.Norsk fiskerinæring blir stadig viktigere for Norge med sine rundt 27.000 sysselsatte og en verdiskaping per ansatt som er langt over gjennomsnittet for fastlands-Norge. Dette må vi ta vare på, og et av virkemidlene er lokalt og fiskerinært eierskap. Vi vet fra andre deler av næringslivet at lokale eiere er mer lojale og mer utholdende også når bølgedalene kommer. De er også i større grad mer villige til å gi tilbake til lokalsamfunnet både som arbeidsgivere og samfunnsaktører. Nesten alt av overskuddet til de lokale fiskebåtrederne går tilbake til og holder liv i næringsliv og lokalsamfunn langs kysten.
Levende lokalsamfunn som drivere av utvikling
Vi kan ikke effektivisere og liberalisere for at de store aktørene kan bli enda større. Vi må heller legge til rette for at norske, lokale fiskebåtredere kan skape trygge og lønnsomme arbeidsplasser langs hele kysten.Se på hva noen av våre medlemmer som Hovden Viking i Selje, Vestbas, Jøkul og Leinebjørn i Herøy, Havsnurp og Gangstad jr i Midsund, Harto i Sandøy og Harhaug 1 i Haram betyr i sine lokalmiljø. De er med å skape levende kystsamfunn ved å være arbeidsgivere og skatteytere, de kjøper varer lokalt og bidrar også på andre måter til lokalsamfunnet.
Norske, lokale fiskebåtredere er viktige for å opprettholde næringslivet i mange lokalsamfunn, og det er bedrifter fra slike lokalsamfunn som driver frem Norges nye marine og maritime satsinger. De er ryggraden i havnasjonen Norge.
Dette gjør også at vi er kritiske til integrerte selskaper. Med utenlandsk eierskap til fiskeindustribedrifter kan Norge miste kontrollen over fisken. Det har skjedd på Island der noen få store, integrerte selskapet har tatt kontroll over fisken og verdiene mens lokalsamfunnene blir liggende igjen som en fisk på tørt land.
Stolte redere, sterk konkurranse
En mangfoldig fiskerinæring med mange og fiskerinære eiere er også med på å skjerpe konkurransen. Alle bransjer trenger god og sunn konkurranse for lage produkter av høy kvalitet. Og den som har sett det stolte ansiktet på en fiskebåtreder med ny båt som er hakket bedre enn naboens båt, den vet hva dette handler om. Alltid videre. Alltid bedre. Det kommer de som skal spise fisken til gode, de som kjøper den, de som fisker den og alle som arbeider med den i de ulike leddene fra hav til fat.For mange fiskekvoter på få hender vil ødelegge konkurransen. Da blir fiskerinæringen som dagligvarebransjen; få aktører og mindre innovasjon, dårlig utvalg og høye priser.
Konkurransen mellom et mangfold av fiskebåtredere er teknologidrivende. Innovasjoner kommer fra en levende næring som må skjerpe seg i møte med sine konkurrenter. En mangfoldig, brei og sammensatt fiskerinæring hadde kunnskap om hav og drift av rederi som gjorde at Norge kunne ta steget inn i oljealderen. Fiskerinæringen har også kunnskap som trengs når havrommet nå skal tas i bruk på en langt mer variert måte. Men da må fiskerinæringen få holde fram som en næring med bredde og mangfold nok til at man opprettholder en sunn konkurranse.
Bevare Norge som sjømatstormakt
Vi vet hvordan det gikk med adelskapet i tidligere tider. Det er ingen grunn til å innføre adelen på nytt. Ei heller i fiskerinæringen. Effektiviseringen som Eidesen-utvalget legger opp til i sin innstilling til fiskeriministeren (NOU 20016:26) er å gjøre danskenes feil på nytt.Den nye regjeringen må heller legge til rette for norske, lokale fiskebåtredere. Vi må ha mangfold og bredde i eierskapet. Fiskerinære redere. En næring med mange nok aktører til å sikre sunn konkurranse. Noe annet vil være å svekke Norges rolle som sjømatstormakt.
Vi må ikke gå i danskefella.
Publisert: 04.05.2020 11:45
Sist oppdatert: 11.02.2021 08:41