Torsdag 12. mars ble lærernes arbeidssituasjon forandret fundamentalt, hvor vi gikk fra klasserom til nettbasert undervisning. Den største omkalfatringen av norsk skole noensinne ble foretatt over en helg. Mandag morgen startet vi opp igjen til vanlig tid, men hjemmefra.
For å dokumentere situasjonen sendte Norsk Lektorlag Møre og Romsdal ut en spørreundersøkelse til medlemmene våre før påske. Nedenfor følger de mest signifikante funnene.

Var skoleeierne forberedt?

Det har vært lenge kjent at en pandemi er den største trusselen mot det norske samfunnet. Til tross for dette virker det som om en del skoleeiere har vært mer opptatt av brannøvelser enn hvordan en skal utføre samfunnsoppdraget sitt hvis en pandemi slår til.
Her var det store forskjeller. Noen skoler var godt forberedte, men kun halvparten av lektorene oppgir at de hadde de rette programmene og/eller fått opplæring i å drive fjernundervisning. Mange manglet nødvendig utstyr og måtte kjøpe det selv.
Dette gjenspeiles i dataprogrammene lærerne nå benytter. Umiddelbart sviktet SkoleArena (for karakter- og fraværsføring) og It’s Learning (for å dele undervisningsopplegg og levere inn oppgaver). Det har vært lenge kjent at disse er svært ustabile og sårbare. Canvas, brukt av høyskoler og universiteter, fungerte som normalt og der var man godt forberedt.

Digitalt kompetanseløft

I stedet bruker lærerne nå Microsoft Teams (en del av Office-pakken) og Google gratisprogrammer. Disse har vært svært lite brukt tidligere, men er nå den tekniske ryggraden i den norske skolen. I tillegg kommer en rekke apper og forlagenes nettressurser som er blitt gratis.
Koronakrisen har medført et enormt digitalt løft i skolen og omfattende kompetanseheving, eksperimentering og metodefrihet for lærerne. De fleste lektorene opplever at det er få føringer for hvordan en nettbasert undervisningssøkt skal gjennomføres og at skoleledelsen stoler på deres kompetanse og profesjonalitet.
«Det er opp til hver enkelt lærer og hvert enkelt fag. Har fått stor frihet,» skrev en lektor. En annen svarte: «Hos oss har alle frie tøyler og faktisk blitt oppmuntret til å gjøre det på hvert vårt vis, siden ledelsen tror at elevene trenger variasjon.» En tredje responderte: «Prøver å variere mellom ulike metoder: forelesing, diskusjon med elever, gruppearbeid med fremlegg, skriftlige oppgaver, videooppgaver etc.»

Skoleeier, skoleeier?

Mens respondentene påpeker et godt samarbeid med rektor og avdelingsledere, savner en del personlig oppfølging, et «klapp på skuldra» og ikke bare generell ros i rundskriv og
møter. Samtidig synes mange at det fra skoleeier sin side, altså lokalpolitikerne og kommune- eller fylkesadministrasjon, har vært heller stille.
«Med unntak frå eit skriv frå fylkesrådmannen har eg ikkje høyrt frå skuleeigar,» skrev en, mens en annen påpekte: «Fylket informerte litt via intranett, men info fra skuleleiinga var mi primære kjelde.»
En lektor konstaterte følgende: «Føler at vi ble overlatt til oss selv. Alle beslutninger og avtaler tok lang tid eller aldri ble avgjort. Ble veldig tilfeldig.»
Lokal- og fylkespolitikerne har også vært lite synlige, som en påpekte: «Har sett dei i veldig liten grad på ulike media.» En annen skrev: «Vet ikke, har ikke hørt noe fra dem.»

Tillit innført igjen

På grunn av den fraværende kommune- og fylkesadministrasjonen kan det virke som tillitsbasert ledelse er gjeninnført i den norske skolen, i stedet for kontrollregimet som regjerte eneveldig før koronakrisen. Samtidig er lektorene bevisste hvordan de skjøtter sitt samfunnsoppdrag.
«Det forventes at jeg skal stå frem som en kompetent ressurs for hele skolen,» skrev en respondent. En annen svarte: «Å gi undervisning av høy faglig kvalitet; holde oppe godt læringstrykk i perioder; gjøre det faglige arbeidet kjent og forutsigbart for elevene.» En tredje påpekte at krisen viser «viktigheten av kompetente og sjølvstendige lektorer i skolen.»

Ekstra arbeid, lite takk

Av spørreundersøkelsen fremgår det at lektorene nå jobber mer enn noen gang. Nærmere 2/3 av respondentene oppgir at de har betydelig merarbeid. Godt over halvparten av disse jobber mellom 2-8 ekstra timer i uken, mens ¼ bruker 10 ekstra timer og 1/10 hele 15 timer.
«Å drive digital skole er tungvint. Problemer / utfordringer / tilbakemeldinger / informasjon / vurderingsarbeid som tidligere ble gjort i løpet av en undervisningstime, tar nå veldig lang tid. Det tar lang tid å vurdere arbeidet til elevene på digitale plattformer. Det tar tid å legge ut arbeidsplaner på mer enn en plattform, fordi man må forsikre seg at alle får tilgang til materialet. Det tar tid å svare elever på spørsmål. Det tar tid å følge opp elever som melder seg ut og ikke gir lyd fra seg. Det tar også mer tid å følge opp elever som har utfordringer. Man er på jobb 24-7 på en måte,» skrev en lektor.
Siden lærerne har en arbeidsuke på 43.5 timer, og avspaserer de ekstra timene i feriene, betyr det at de fleste lektorene nå jobber godt over femti timer hver uke.
Svært få forventer kompensasjon for den ekstra innsatsen fra arbeidsgiver, men en liten takk eller oppmerksomhet rundt dette faktum hadde vært velkomment. Som en konstaterte: «Føler ikke at ekstra arbeid blir lagt merke til.»

Lektorene er til for elevene

Mens lektorene ikke føler at deres innsats blir verdsatt av lokale politikere og skoleadministrasjoner, er opplevelsen diametralt motsatt når det gjelder elever, foresatte, skolemyndighetene sentralt, regjeringen og nasjonale politikere. Over seksti prosent av lektorene synes innsatsen deres blir verdsatt i en viss eller stor grad av disse.
«Ser skryt i media,» noterte en, mens en annen påpekte: «Mener det er generelt forståelse for at lærere strekker seg langt.»
«Følger nyheter og opplever at innsats fra mange hold verdsettes,» skrev den tredje.
«Elevane er tapre og viser takksemd,» skrev en.
Så om vi hverken får lønn i himmelen eller på kontoen, opplever lektorene i hvert fall stor takknemlighet fra elevene og samfunnet generelt for vår innsats, og det setter vi stor pris på!