Pliktfisk og lukkede systemer

Diskusjonen om auksjonsplikt baserer seg på kvotemelding 2.0 hvor det heter: «Regjeringen ønsker at salgslagene skal arbeide for at mer råstoff omsettes på auksjon, og anmoder derfor salgslagene til å øke andelen fryst råstoff som skal på pliktig auksjon ut over 50 prosent».

Sjømat Norge støtter dette vedtaket. Det er viktig å understreke at auksjon betyr at fisken selges til markedspris. Mannskapet får da til enhver tid riktig lott og kjøperne oppnår ingen fordel annet en tilgang til råstoff. Råstoff som ellers vil bli solgt til en norsk eller utenlandskeid fabrikk på kontinentet eller i Kina.

I 2024 stod konvensjonell sektor (tørrfisk, saltfisk og klippfisk) for 70 prosent av eksporten av sei og 60 prosent av eksporten av torsk. Når kvotene er lave og prisene høye, øker denne andelen. Den fisken som er fanget av kystfiskerne står for en stor del av råstoffet til denne industrien.

Konvensjonell sektor er mest konkurransedyktige på pris, og ingen andre produkter kan måle seg med råstoffprisen vi betaler. Da burde det ikke være til forkleinelse for noen at konvensjonell sektor fikk adgang til å by opp prisen.

Realiteten er at av de fem største havgående rederiene er der ett som selger 5 prosent av fisken på auksjon. Andre selger en større andel, men ingen når 50% (tall fra Nofima). Hvorfor er det slik? Bruken av akseptpris og et komplisert regelverk gjør at disse rederiene spesialiserer seg på å unngå at fisken omsettes på denne måten. Salgslagene gjør ingenting for å hindre dette.

Det har vært mye snakk om en samfunnskontrakt. Jeg tolker den slik at landindustrien skal kunne nå tak i dette råstoffet for å skape arbeidsplasser og holde «lys i husan». Lerøy og mange andre gjør en prisverdig innsats i så måte. Andre benekter at der er noe som heter samfunnskontrakt og at begrepet er et oppkonstruert.

I henhold til offentlig statistikk selger Lerøy 18 prosent av fangsten til egne anlegg. De har ikke produksjonsplikt på råstoffet i Finnmark, men de har tilbudsplikt som de oppfyller. Resten av råstoffet kjøper de lokalt i konkurranse med andre anlegg i Finnmark. Det er i hovedsak anlegget i Hammerfest som får kvantum fra trålerne. Aktivitetsplikten har sitt opphav i at konsesjonene ble gitt for å drive anleggene i nord. At de har produksjonsplikt på bare en del av fangsten er dagens politikk.

En kan stille seg spørsmålet om det er bærekraftig politikk å opprettholde tilbudsplikten / aktivitetsplikten når en så liten del av kvantumet kommer anleggene til gode. Burde en ikke legge ned disse ulønnsomme anleggene som tar livet av resten av industrien i Finnmark?

Lerøy Havfisk AS ble kjøpt for i overkant av 3 milliarder og har ikke vært noe butikk for sjømatkonsernet. Studerer man børskursen til Lerøy ASA så kan en spørre om hvorfor de ikke spinner av denne delen som må tynge aksjekursen. I inneværende år blir jeg imponert om de samlet sett kan levere positive tall.

Min oppfordring til fiskeriministeren er å gjøre om på aktivitetsplikten. I stedet for å bygge nye trålere til 800-900 millioner så burde de gjøre om noen av konsesjonene til regionalt råstoff som kystfiskerne fikk leie av kommunene eller en statlig kvotebank. Resten av kvotene burde bli frigjort. At fisken blir solgt på auksjon vil da bli mindre problematisk, bortsett fra at kanskje Lerøy trenger råstoff til de 15 fabrikkene de har bygget opp i utlandet. (6 i Spania, 5 i Nederland, 1 Portugal, 1 Italia, 1 i Tyrkia og 1 på Shetland).

Lerøys argument om at de grep sjansen og integrerte seg vertikalt holder ikke vann. Dette har aldri vært et fritt marked, og deltakerloven gjelder fortsatt for noen av oss. Jangaard fikk ikke dispensasjon og måtte selge tråleren Bjørgvin Sr. og åtte kystbåter.

Tre store aktører har fått dispensasjon fra deltakerloven med tilhørende aktivitetsplikt.  I det aktivitetsplikten har vært vanskelig å etterleve vil konkurransevilkårene for de resterende aktørene bli tyngre.

Av Gunnar Haagensen, styreleder i Jangaard Export og i Sjømat Norge

Haagensen har satt opp en tabell som skal vise kjøpt kvantum ved Lerøys anlegg i rundvekt, per 5. desember 2024. Poenget er å illustrere er bare en mindre andel av Lerøys kvoter (18 prosent) går til å forsyne ferskfiskindustrien i Nord-Norge.

Dette innlegget sto først på trykk i avisen Kyst og Fjord.