Synspunkt
Regjering på kollisjonskurs
Den politiske målsetningen med Kvotemeldingen var forenkling, økt fleksibilitet, økt lønnsomhet og stabile politiske rammevilkår for fiskerinæringen. Gitt dette ble oppnådd ville det kunne bli aktuelt å beskatte ekstraordinær høy avkastning i fiskeriene. Regjeringens forslag vil imidlertid gi økt byråkratisering, økt usikkerhet, redusert verdiskapning og redusert lønnsomhet.
05.12.2019
Fiskernes og kystens rettigheter svekkes dramatisk. Miljømål vil ikke nås pga manglende fornying av fiskeflåten. Næringsaktiviteten langs kysten vil bli kraftig redusert.
Overkapasitet medførte behov for sterk statlig subsidiering frem til 1990. Staten gav deretter næringen ansvar for å skape lønnsomhet gjennom effektivisering. Kvotestabilitet, strukturering og tverrpolitisk enighet om at fartøygruppene skulle beholde den fremtidige gevinsten var nøkkelen til omstillingen. Næringen tok kostnaden med å slå sammen kvoter på færre fartøy og skape lønnsomhet. Antall fiskefartøy over 11 meter er halvert, hvert fartøy og hver fisker, fisker 2-3 ganger mer enn tidligere. Ingen statlig subsidier, næringen er blitt en stor bidragsyter til velferdssamfunnet.
Fiskernes aktivitet og innsats gjennom generasjoner er en vesentlig årsak til at Norge kontrollerer rike naturressurser i og under havet. Opprettelsen av statlig kvotebeholdning og tilhørende lovendringsforslag innebærer en nasjonalisering av fiskernes rett til å høste ressursene. Regjeringens forslag bryter med forutsetningene som ble gitt da fiskerne selv fikk ansvaret for å skape en lønnsom næring.
Forslaget fra regjeringen medfører at statens kvotebeholdning tilføres kvoter ved forlengelse av strukturperioden og ved fremtidig strukturering. I tillegg foreslår Nærings- og fiskeridepartementet at tilbakefallet av strukturkvoter i regelen skal skje til statens kvotebeholdning, ikke som forutsatt til de fartøygruppene som har stått for den privatfinansierte strukturtilpasningen. Dette i strid med uttalt politikk fra samtlige ansvarlige parti og premissene i Høyesterettsdommen i Volstadsaken. Staten ville tapt om Høyesterett ikke hadde lagt til grunn at strukturkvotene skulle falle tilbake til fartøygruppene.
Ser vi bort fra eventuell konvertering og fremtidig strukturering, vil staten kunne konfiskere over 50 prosent av kvotene til kystflåten over 11 meter, 75 prosent av kvotene til pelagisk trål, over 60 prosent av trålkvotene, nær 70 prosent av kvotene til konvensjonell hav og omlag 25 prosent av ringnotkvotene. De flåtegruppene og fiskere som har effektivisert mest straffes hardest.
Staten blir største kvoteeier og skal auksjonere kvotene tilbake til fiskerne som har skapt disse verdiene. Kvotene som auksjoneres kan havne i andre kommuner/regioner enn der de er hjemmehørende idag. Det vil være «game over» for dagens fremtidsnæring. Redusert verdiskapning, redusert lønnsomhet, redusert inntekter for mannskap, ingen fornying, full stopp i finansiering, store økonomiske tap, betydelig redusert aktivitet langs hele norskekysten blir resultatet.
Nå vil Regjeringen si at slik blir det ikke. At det ikke er politikken. Men hvorfor skaper Regjeringen denne usikkerheten? Hvorfor foreslås det ikke heller å lovfeste prinsippet om at kvotene skal falle tilbake til gruppene i tråd med tidligere politiske forutsetninger og regjeringserklæringen? Og at ressursfordelingen ligger fast.
Fiskebåt har pekt på at en statlig kvotebeholdning kan erstattes med en alternativ og ubyråkratisk inntektskilde fra fiskeriene, samtidig som premissene for dagens fiskeripolitikk ikke brytes. La oss håpe Stortingsflertallet og
Regjeringen også innser behovet for klargjøring og kursendring. Dialogen med regjeringspartiene indikerer at de ønsker å korrigere. Det beste hadde vært om også opposisjonspartiene bidrog til en bredest mulig politisk enighet om næringens fremtidige rammevilkår. En næring som bidrar sterkt til kysten og samfunnet idag, og ønsker å bidra enda mer i fremtiden, må ikke bli en politisk lekegrind.
Audun Maråk
Adm dir Fiskebåt
Overkapasitet medførte behov for sterk statlig subsidiering frem til 1990. Staten gav deretter næringen ansvar for å skape lønnsomhet gjennom effektivisering. Kvotestabilitet, strukturering og tverrpolitisk enighet om at fartøygruppene skulle beholde den fremtidige gevinsten var nøkkelen til omstillingen. Næringen tok kostnaden med å slå sammen kvoter på færre fartøy og skape lønnsomhet. Antall fiskefartøy over 11 meter er halvert, hvert fartøy og hver fisker, fisker 2-3 ganger mer enn tidligere. Ingen statlig subsidier, næringen er blitt en stor bidragsyter til velferdssamfunnet.
Fiskernes aktivitet og innsats gjennom generasjoner er en vesentlig årsak til at Norge kontrollerer rike naturressurser i og under havet. Opprettelsen av statlig kvotebeholdning og tilhørende lovendringsforslag innebærer en nasjonalisering av fiskernes rett til å høste ressursene. Regjeringens forslag bryter med forutsetningene som ble gitt da fiskerne selv fikk ansvaret for å skape en lønnsom næring.
Forslaget fra regjeringen medfører at statens kvotebeholdning tilføres kvoter ved forlengelse av strukturperioden og ved fremtidig strukturering. I tillegg foreslår Nærings- og fiskeridepartementet at tilbakefallet av strukturkvoter i regelen skal skje til statens kvotebeholdning, ikke som forutsatt til de fartøygruppene som har stått for den privatfinansierte strukturtilpasningen. Dette i strid med uttalt politikk fra samtlige ansvarlige parti og premissene i Høyesterettsdommen i Volstadsaken. Staten ville tapt om Høyesterett ikke hadde lagt til grunn at strukturkvotene skulle falle tilbake til fartøygruppene.
Ser vi bort fra eventuell konvertering og fremtidig strukturering, vil staten kunne konfiskere over 50 prosent av kvotene til kystflåten over 11 meter, 75 prosent av kvotene til pelagisk trål, over 60 prosent av trålkvotene, nær 70 prosent av kvotene til konvensjonell hav og omlag 25 prosent av ringnotkvotene. De flåtegruppene og fiskere som har effektivisert mest straffes hardest.
Staten blir største kvoteeier og skal auksjonere kvotene tilbake til fiskerne som har skapt disse verdiene. Kvotene som auksjoneres kan havne i andre kommuner/regioner enn der de er hjemmehørende idag. Det vil være «game over» for dagens fremtidsnæring. Redusert verdiskapning, redusert lønnsomhet, redusert inntekter for mannskap, ingen fornying, full stopp i finansiering, store økonomiske tap, betydelig redusert aktivitet langs hele norskekysten blir resultatet.
Nå vil Regjeringen si at slik blir det ikke. At det ikke er politikken. Men hvorfor skaper Regjeringen denne usikkerheten? Hvorfor foreslås det ikke heller å lovfeste prinsippet om at kvotene skal falle tilbake til gruppene i tråd med tidligere politiske forutsetninger og regjeringserklæringen? Og at ressursfordelingen ligger fast.
Fiskebåt har pekt på at en statlig kvotebeholdning kan erstattes med en alternativ og ubyråkratisk inntektskilde fra fiskeriene, samtidig som premissene for dagens fiskeripolitikk ikke brytes. La oss håpe Stortingsflertallet og
Regjeringen også innser behovet for klargjøring og kursendring. Dialogen med regjeringspartiene indikerer at de ønsker å korrigere. Det beste hadde vært om også opposisjonspartiene bidrog til en bredest mulig politisk enighet om næringens fremtidige rammevilkår. En næring som bidrar sterkt til kysten og samfunnet idag, og ønsker å bidra enda mer i fremtiden, må ikke bli en politisk lekegrind.
Audun Maråk
Adm dir Fiskebåt
Publisert: 05.12.2019 13:57
Sist oppdatert: 11.02.2021 08:42