Er LO-lederens mål å skremme folk fra å delta i samfunnsdebatten?

De siste dagene har mange av oss blitt kjent med to nye norske bedriftseiere.

Det er Maria og Erika Flakk, som i år deltok på NHOs årskonferanse og dessuten har gitt et intervju til Dagens Næringsliv.

De er fjerde generasjon i en familiebedrift, og de har store vyer for fremtiden. Slik jeg hørte dem, er de spesielt stolte av å forsøke å drive bærekraftig og å bidra til det grønne skiftet. Det er nesten 1000 ansatte i selskapet som de nå er i ferd med å overta ansvaret for.

Både på NHOs årskonferanse og i DN tillot de seg å nevne at eierbeskatningen i Norge er et problem for norske eiere. De mener blant annet at den bremser investeringer i det grønne skiftet.

På spørsmål fra DN om hvorvidt de ikke heller burde flytte til Sveits, svarer de at de «heller vil forsøke å endre rammebetingelsene» i Norge, og de sier at de ønsker å «bidra til fellesskapet både ved å skape arbeidsplasser og betale skatt». De er opptatt av fordeling, men mener at vi også må være opptatt av å bygge arbeidsplasser og verdiutvikling.

De gir også uttrykk for skuffelse over «rikingdebatten»; over at det brukes så sterke og negative ord, og de ønsker seg tilbake til en situasjon der det var mer samarbeid og større tillit mellom regjeringen og næringslivet.

Maria og Erika er ikke garvede samfunnsdebattanter. De er 31 og 28 år.

Men er de velkomne til å si sin mening?

Det virker ikke slik.

LO-lederen tyr, helt som vanlig, til personkarakteristikker og kaller dem «stakkarslige». Hun gidder ikke å diskutere substans og mener at «rikingene» har blitt altfor nærtakende. Sånn var det ikke før, mener Følsvik.

LO-lederen får hjelp av DN-kommentator Anne Rokkan, som mener at retorikken mot «de rike» alltid har vært hard. Og hun gir oss noen eksempler: Både Martin Kolberg og Stein Erik Hagen, Jens Stoltenberg og Ola Mæle, Kåre Willoch og Kjell Inge Røkke har tatt hardt i før.

Men ser virkelig ikke Følsvik og Rokkan forskjellen?

Når forsøkte Kolberg og Willoch å skremme unge mennesker, som gjerne vil bidra til samfunnsdebatten, tilbake i det skapet der man til slutt resignerer og bare sier «ingen kommentar»?

Hva er poenget med å forsøke å ydmyke noen som sier at de, fremfor å forlate landet, heller vil forsøke å endre rammebetingelsene, altså delta i demokratiet? Og som gjerne vil argumentere fremfor å komme med negative personkarakteristikker av andre?

Joda, det har alltid gått en kule varmt i samfunnsdebatten.

Men hva er det som rører seg i mennesker som syns det er maktpåliggende å komme med nedlatende karakteristikker av to unge kvinner som forsøker å bidra, både til samfunnet og samfunnsdebatten?

Selv er jeg selvfølgelig klar over hva som vil skje når jeg tar «rikinger» i forsvar.

De fortjener, etter manges mening, ingen støtte.

Er man rik, må man, som Anne Rokkan indirekte skriver, bare tåle å bli sjikanert. Sånn er det bare.

Men når rikdommen er bedrifter og arbeidsplasser, er det selvsagt helt legitimt og nødvendig å diskutere hva som er et fornuftig skattesystem. Og hvis de, som selv erfarer hvordan skattesystemet virker, ikke skal få delta i debatten uten å bli møtt med skjellsord, ja, da er det problematisk.

Men sånn er det altfor ofte blitt i Norge nå.

Det blir spennende å se om søstrene Flakk vil fortsette å delta i samfunnsdebatten, og om de vil tørre å si det de mener.

Mitt tips er at mediene vil få stadig større problemer med å få bedriftseiere i tale, og at vi i stedet blir henvist til å høre om de samme «kjendis-rikingene» om og om igjen. En av grunnene, som sikkert mange andre eiere legger merke til, er det Flakk-søstrene erfarer nå.

Mediene har ikke all skyld for at det er slik. De får god hjelp av LO-lederen og andre.

Men de er heller ikke helt uskyldige.

Av Kristin Clemet, daglig leder i Civita

PS: Anne Rokkans påstand om at «under Jens Stoltenbergs regjeringstid var formuesbeskatningen høyere enn i dag» er for øvrig høyst diskutabel. Dette har det vært en omfattende debatt om i hennes egen avis, og hun kan begynne å lese mer om den her. Jens Stoltenberg var for øvrig en statsminister som, av hensyn til norske bedrifters konkurranseevne, overrasket alle med å sette ned selskapsskatten.