Et nøytralt statsbudsjett, eller …?

Selv om det ikke var noen bomber i årets forslag til statsbudsjett, gir forslaget likevel grunn til bekymring for næringslivet.

Sittende regjering leverer på lovnaden om at næringslivet skal betale en større del av kaka.

Først om det som kom
Det mest omfattende forslaget på skatte- og avgiftsområdet i forbindelse med statsbudsjettet, knyttet seg til forslaget om å innføres grunnrenteskatt på landbasert vindkraft. Landbasert vindkraft er som kjent forutsatt å ha en sentral rolle i det grønne skiftet.

Tatt i betraktning dette, kunne en kanskje ha tenkt seg at grunnrenteskatten ble innrettet slik at staten er med å ta en reell risiko i etableringsfasen. Det forhold at negativ grunnrenteinntekt «kun» kan fremføres mot fremtidig positiv grunnrenteinntekt, og ikke utbetales, samt at det ikke gis adgang til en samordning innad i konsernet, tilkjennegir at staten ikke planlegger å ta større risiko enn nødvendig. Eventuelle landbaserte vindkraftanlegg må dermed finansieres fullt ut av utbygger og ordinære investorer.

Tatt i betraktning hvordan investormarkedet har respondert på siste års skattepolitikk, er det vanskelig å se for seg at verken norske eller utenlandske investorer vil stå i kø for å få etablert landbasert vindkraft i regjeringens ønskede omfang. Regjeringens vilje til å ta risiko knyttet til nye næringer tilkjennegis også i begrunnelsen for å ikke innføre grunnrenteskatt på havbruk til havs.

Det som forble
Formuesskatt, utbytteskatt og grunnrenteskatt på konvensjonelt havbruk ble opprettholdt.

Dette vil si at det samlede høye skattetrykket for norske eiere fortsetter. Dette til tross for at provenyet knyttet til grunnrenteskatt på havbruk er ca 30 % høyere enn det som var forutsatt da det ble foreslått – selv etter at den endelige satsen ble nedsatt til 25 % (og ikke 40 %).

Ikke overraskende inneholder statsbudsjettet ingen oversikt over forventet provenytap ved at stadig flere norske verdiskapere velger å flytte. Dette er selvsagt vanskelig å beregne, men det overrasker likevel at det ikke knytter seg større bekymring til den langsiktige effekten – ikke minst sett over generasjoner.

Sannsynligheten for at etterfølgere av de som nå flytter ut vil opprettholde næringsaktivitet i Norge, er dessverre liten.

Også opptrapping av Co2-avgiften blir gjennomført som planlagt. Opptrappingen er forventet og i utgangspunktet god fundamentert for å få fortgang i reduksjon av klimautslippene.

Avgiften utgjør likevel en betydelig kostand for mange bedrifter. En kostnad som kommer på toppen av den betydelige økning av eierskatten – som til sist rammer selskapene. En ekstra utfordring for bedriftene er at omlegging til alternative energikilder tar lenger tid enn behovet tilsier, og at manglende fremdrift langt på vei «henger på» nødvendige offentlige beslutninger.

Konsekvensen kan da bli at næringslivet må betale Co2-avgift betydelig lenger enn det som hadde vært tilfellet dersom statlige avklaringer og tiltak hadde blitt gjennomført. I et slikt perspektiv oppleves Co2-avgiften selvsagt særlig belastende.

Det som ikke kom
Det reviderte forslaget om beskatning av privat konsum i selskap – eller «monsterskatten» om du vil – ble ytterligere utsatt. At regjeringen vil bruke mer tid kan ikke oppfattes som annet enn positivt, idet det opprinnelige forslaget ville kunne satt en stopper for svært mye verdiskapende aktivitet – særlig i distriktet der familieeide bedrifter fortsatt utgjør en svært stor andel.

Det må presiseres at privat bruk av selskapseiendeler også etter gjeldende regler beskattes. Det er dermed ikke riktig – slik en kan få inntrykk av i den offentlige debatten – at norske eiere i dag har et sugerør inn i selskapene der de fritt kan benytte eiendeler privat uten beskatning.

Muligheten for slike eventuelle gunstige tilegnelser ligger langt tilbake i tid – og bør ikke gi grunnlag for dagens skattedebatt. Det kan ikke være slik at en for å unngå eventuelle uønskede tilpasninger favner så bredt at en slår beina under viktig næringsaktivitet.

Som nevnt ble heller ikke grunnrenteskatt på havbruk til havs, foreslått. Begrunnelsen for dette er dels at denne type havbruk er mer mobilt enn konvensjonelt havbruk i fjordene, og at Regjeringen anser investeringskostnadene og usikkerheten for å lykkes for å være for høye … Hvordan dette vil se ut dersom næringen lykkes, gjenstår å se.

Hva kan vi forvente?
Tja … det er vanskelig å spå. Det fremstår imidlertid som det er en lang vei å gå for å igjen gjøre Norge attraktivt både for norske, lokale verdiskapere og utenlandske investorer.

Selv om vi ikke har fasiten, er vårt inntrykk at mange fra næringslivet ville ønske seg bedre rammevilkår på skattesiden, heller enn økte subsidie og støtteordninger. Erfaringsmessig treffer ikke disse alltid der verdiskapnings – og dermed potensialet for skatteinntekter er størst.

Av Ingvil Vartdal, daglig leder og eier i advokatfirmaet Adviso. Dette synspunktet ble først publisert av Finansavisen.