Kortsiktig retorikk, eller langsiktig løsning

På de tre årene kjernekraftdebatten har utviklet seg i Norge, har motstanderne jevnt presentert nye narrativer mot kjernekraft i Norge. Etter den initielle latterliggjøringen, kom de fire klassiske motargumentene – kostnader, håndtering av avfall, byggetid og overordnet sykdoms- og dødsrisiko.

Deretter har mange forstått at kostnadsargumentet er basert på et lite utvalg, og at Finland har bygget et verdensledende avfallshåndteringssystem. Mange har også innsett at avfallet faktisk er svært verdifullt som nytt brensel. Den overordnede risikodebatten er også blitt avdramatisert fordi folk forstår at ny teknologi har fjernet de farene Tsjernobyl, Three Mile Island og Fukushima representerte.

Motargumentene nå omhandler spesielt byggetiden: «Ja, kjernekraft kan fungere godt», sier flertallet på Stortinget, men vi har ikke tid for å nå målene.

Faktum er at gjennomsnittlig byggetid i dag er 84 måneder! De fire APR 1400-reaktorene De forente arabiske emirater har bygget med 5,6 GW (cirka 45 TWh) kjernekraft ville løst hele gapet Energikommisjonen identifiserte. Dette er mye kjappere enn noen som helst realistisk sammenlignbar havvindsatsing. Kjernekraften vil kreve minimalt av areal i forhold til vindkraft, og man ødelegger ikke natur. Isar-2 kjernekraftverket i Tyskland produserte nesten like mye strøm som alle de 6.100 vindturbinene i Danmark til sammen. De 1,5 GW havvind på Sørlige Nordsjø II vil kun gi 6–7 TWh – til mye høyere kostnad enn kjernekraft.

Teknologiutviklingen gir enda hurtigere bygging. GE-Hitachi gir en byggetid på 24–36 måneder etter at byggested er avklart for sin BWRX-300-reaktor. Da er vi tilbake til en reell andel av tidsmotargumentet – ja, det vil ta tid, men ikke grunnet teknologien. Skal man gjennomføre en lovlig konsesjonsprosess i Norge, tar den minst syv år. Vi er forbi 2030 uansett før ferdigstilling av aktuell energikilde. Punktum.

Tidsdiskusjonen er derfor et retorisk instrument for å skape en illusjon om at med kjernekraft, da kommer vi ikke i mål. Det nevnes knapt at 2030 ikke vil nås uansett, med mindre vi tar skogen inn i regnskapet og følger EUs krav om verning av skog som de fleste andre land gjør.

Derfor handler dette om å ta den diskusjonen som gir den beste langsiktige løsningen og ikke den selvskapte, selvskadende og selvmotsigende løsningen som energipolitikken nå bærer preg av – der vi ofrer mye natur enten det er til vanns eller lands. Livet går videre etter 2050 også – da er det virkelig for sent å velge riktig.

Av Jan Emblemsvåg, professor ved NTNU og Jørn Siljeholm førsteamanuensis II ved NTNU, tidligere forsker ved MIT og generalsekretær i Naturvernforbundet