Landbruket har ikke en eneste ost å gi fra seg. Hvorfor kan vi ikke skape et eksporteventyr av norske landbruksprodukter slik vi har gjort det med norsk sjømat i tusenvis av år?
Som ansatt i sjømatnæringen og mer enn middels opptatt av internasjonal handel er dette vanskelig å forstå. Til mitt forsvar slet jeg med å forstå det også før nevnte næring begynte å betale lønnen min.
De siste ukene har vi hørt friske utspill fra både landbruks- og sjømatnæringen. Mens bøndene frykter at Norge skal gi markedsadgang for britisk ost i bytte for bedre adgang for norsk sjømat til Storbritannia, er sjømatnæringen frustrert over at et subsidiert norsk landbruk får ødelegge for deres fremtidige markedsadgang.
I 2019 eksporterte Norge sjømat for 107,2 milliarder kroner. Det var ny rekord – for syvende år på rad. Hver eneste dag produserer Norge 36 millioner måltider sjømat til mer enn 140 markeder verden over. Slikt skaper ikke bare viktige eksportinntekter til Norge, men også viktige arbeidsplasser, særlig i distriktene.
Ifølge en fersk verdiskapningsrapport fra Nofima, Norce og Menon var de totale sysselsettingseffektene av sjømatnæringens aktivitet i 2019 på i overkant av 90.000 arbeidsplasser, mens verdiskapingen var på 127 milliarder kroner.
Les også: Norge må bruke brexit til å vise at vi mener alvor med omstillingSjømatrådets visjon er å vinne verden for norsk sjømat, og det har vi gjort i snart 30 år. Kanskje kan vi lære landbruket noe om å finne nye markeder. Bøndene må i alle fall gjerne la seg inspirere av vår visjon og gå ut og vinne verden for norsk ost, kjøtt og melk.
For hvorfor skal Norges semi-offensive eksportinteresser på landbruk begrenses til kun å gjelde posesuppe, akevitt og til nød melk? Hva med Rørosmelk til Kina og Kraftkar-osten til Storbritannia? Kvaliteten på mange norske landbruksprodukter tilsier at norske bønder burde heve hodet og gå offensivt inn i forhandlingene med Storbritannia. Selvfølgelig er disse produktene mer enn gode nok til å konkurrere med den britiske osten og eventuelt biffen som skulle komme seilende over fra de britiske øyer.
Når eksport- og sysselsettingstallene ikke ser ut til å være tilstrekkelig argumentasjon for at sjømatnæringen skal prioriteres i forhandlingene med Storbritannia, må vi gjøre handelspolitikken i Norge mer «turkis», eller bare rett og slett mer moderne.
Min påstand er at Norge fører en litt gammeldags handelspolitikk. Norge har tradisjon for å skille hardt mellom landbruksvarer og alle andre varer i sine frihandelsforhandlinger. Dette skillet er konstruert og unaturlig.
Når det allerede er full frihandel på industrivarer, altså alt utenom mat, idet forhandlingene med Storbritannia starter, står det automatisk om sjømat mot landbruk. Å tro at de to næringene ikke vil bli satt opp mot hverandre, er i beste fall naivt, og ikke minst en solid undervurdering av britenes strategiske evner.
Så lenge vi også internt i Norge snakker om grønn og blå næring som diametrale motsetninger, bidrar vi til å opprettholde et konfliktfylt forhold som tilsier at markedsadgang for sjømat på den ene siden og for landbruk på den andre oppfattes å være gjensidig utelukkende. Det gagner ingen.
Vi liker å kalle oss en frihandelsnasjon og vil at andre land skal være det samme. Det tilsier nulltoll, eller full frihandel om man vil. Likevel ble norsk sjømat i fjor belastet omtrent 1,5 milliarder kroner i toll til EU. Hadde vi ikke hatt noen avtaler med EU, ville det beløpet vært nesten 4,5 milliarder kroner. Hvis vi derimot hadde gitt EU bedre markedsadgang for sine landbruksprodukter, ville vi etter alt å dømme betalt langt mindre toll for sjømaten.
Vi vet at britene i stor grad planlegger å videreføre EUs relativt høye tollsatser på sjømat når de fra 2021 setter sine egne satser. Slik det ser ut nå, vil dagens situasjon også være fremtidens situasjon.
Nulltoll for produkter av norsk opprinnelse ville skapt et incentiv for økt videreforedling i Norge – altså muligheter for flere arbeidsplasser, særlig i distriktene. Tollsatsene til EU for land som ikke har en frihandelsavtale, øker i takt med videreforedlingsgraden. For eksempel er den to prosent for fersk laks, og 13 prosent for røkt laks. For rå reker er den 12 prosent, men 20 prosent for kokte og pillede reker.
Utviklingen i sjømateksporten de siste 20 årene viser at eksporten til markeder som vi har frihandelsavtaler med, øker mer enn til andre land. I flere av disse avtalene har vi nettopp full frihandel for sjømat.
Med en mer offensiv holdning og kapring av stadig flere markeder vil norske produkter bli mer ettertraktet. Sjømatnæringen knekte den koden for mange år siden, og vi inviterer landbruket til å prøve det samme.
(denne kronikken stod først på trykk i Nationen)